Forfølgelsen av kristne i Vest-Europa er igang

Det er kun et tidsspørsmål før vi får åpenlys forfølgelse av bibeltro kristne i Vest-Europa. Våre brødre i øst har merket at det har hardnet til lenge. Det gjelder særlig land som Usbekistan, Kasakhstan og Aserbajdsjan, hvor uregisterte baptister er utsatt for landsforvisning, ileggelse av bøter og fengselsstraff. Men ting skjer også i vårt naboland Finland.

Den høyeste forvaltningsdomstolen i landet har sørget for å sparke presten Jari Rankinen fordi han vegrer seg for å samarbeide med en kvinnelig prest. Slik kan ikke tillates! Det var våren 2007 at Rankinen, gav beskjed om at han av samvittighetsgrunner ikke kunne medvirke i gudstjenester ledet av en kvinnelig prest. Kirkemøtet godkjente kvinnelige prester i Finland i 1986. Samtidig ble det vedtatt en såkalt "samvittighetsklausul" som gikk ut på at kirken godtok mannlige prester som ikke kunne samarbeide med kvinnelige. De skulle da få fortsette i sin tjeneste. I 2006 ble dette vedtaket omgjort, og det gis nå ikke anledning til å ha et konservativt bibelsyn i den finsk-lutherske kirken.

I Storbritania skjer det også ting. Der tvinges regjeringen av EU kommisjonen til å gjøre endringer i sin lovgivning som skal tvinge kirkene til å ansette homofile. I dag har menigheter anledning til å avstå fra å ansette homofile, men slik skal det skal ikke forbli. Homolobbyen har vunnet frem med sitt syn, og EU kommisjonen pålegger britene å gjøre endringen gjeldende så fort som mulig.

Vel disse gruppene skriker om retten til å være annerledes, og for tolleranse. Men det gjelder selvsagt ikke for mennesker som tror annerledes enn dem. Og i hvert fall ikke for de som tror at Bibelen er Guds ord og vil holde seg til den.

Om ikke lenge vil kravet om å stenge denne og andre blogger komme. Noen har allerede truet med å sette i gang aksjoner mot denne bloggen. Snart vil bibeltro kristne henges ut i media i Vest-Europa og også Norge, slik det gjøres i dagens Usbekistan. Det vil advares mot oss. Vi vil karakteriseres som farlige.

Det er ikke lenger snakk om dette vil skje, men om når. Det kan komme mye raskere enn vi aner.

"Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, blir forfulgt." (2.Tim 3,12)

Se disse artiklene:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=194849

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=194650

Sørstatsbaptistene kan feire 50 års fruktbringende arbeid i Vietnam

Sørstatsbaptistene kan i disse dager feire 50 års dagen for grunnleggelsen av Grace Baptist Church i Saigon, eller Ho Chi Minh City som Vietnams hovedstad heter i dag.

Det var rett før Saigons fall i 1975 at Le Quoc Chanh, den første vietnameser vunnet gjennom Sørstatsbaptistenes misjonsarbeid, kom sammen med kona og sønnen til hjemmet til misjonær Sam James. Chanh kom for å fortelle James at han og hans familie hadde fått muligheten til å komme seg ut av det krigsherjede Vietnam med båt, men de var usikre på hva de skulle gjøre. Derfor ville de tilbringe helgen sammen i bønn. Kona og barna til misjonær Sam Jones hadde allerede evakuert. Situasjonen var svært dramatisk. På denne tiden hadde Le Quoc Chanh tatt over som pastor for Grace Baptist Church.

Mandag kom Chanh tilbake til Sam Jones og sa: "Vi har bestemt oss for å bli. Jeg har en flokk å ta ansvar for og vare på. Gud har gitt meg dem, og jeg kan ikke overlate dem til seg selv."

Sam Jones visste hvilket enormt ansvar Chanh nå tok på seg, og hvilke store konsekvenser det kunne få for ham selv og hans familie. Mange kirker hadde allerede stengt sine dører. De troende levde i stor spenning og frykt. Grace Baptist Church var den eneste menigheten som holdt kirkedørene åpne og som feiret gudstjeneste disse dagene. Det fortsatte de å gjøre i en god stund etter at kommunistene hadde overtatt makten i Saigon.

I dag holder Grace Baptist Church fremdeles gudstjenester samme sted. 725 gjester fra Vietnam, Kambodsja og USA kom sammen i kirken 15. november for å feire jubileet. Pastor Chanh satt på første benk. Han har dårlig helse og blitt en gammel mann, men han frydet seg sammen med de tilstedeværende over alt det Gud har gjort i Vietnam disse 50 årene. Hans sønn, Huy, er nå medpastor i menigheten.

På bildet ser vi misjonær Sam Jones med mikrofonen sammen med andre misjonærer fra Sørstatsbaptistene samlet i Grace Baptist Church i Ho Chi Minh City.

Førstefrukten av Sørstatsbaptistenes misjonsrarbeid i Vietnam og Kambodsja

Historien bak dette bildet er gripende. Mannen midt i bildet er Lewis Myers. Han er misjonær for Sørstatsbaptistene. Her sees han sammen med Le Quoc Chanh (til venstre) som er den første som ble frelst gjennom Sørstatsbaptistenes misjonsarbeid i Vietnam. Kvinnen til høyre på bildet er Rose Stevens, et vietnamesisk lege som ble den første som fant Kristus gjennom Sørstatsbaptistenes arbeid i Kambodsja. Lewis Myers var redskapet som ledet dem begge til tro. Her møtes de tre for første gang sammen, i forbindelse med 50 års jubileet for Sørstatsbaptistenes misjonsrarbeid i Vietham. Det var stor glede når disse tre endelig fant hverandre. Tenk hvilken glede det var i himmelen den dage de to fant Jesus som sin Frelser og Herre!

Gud kommer

Jeg tenkte på ordene til profeten Habakkuk i går da jeg skulle krype til sengs: "Gud kommer fra Teman. Den Hellige fra Paranfjellet. Sela. Hans herlighet dekker himmelen, og jorden er full av Hans pris. Stråleglansen er som lyset. Det går lysstråler fra Hans hånd, og der gjemmes Hans kraft." (Hab 3,3-4)

Carlo Carretto (bildet) fulgte i fotsporene til Broder Charles av Jesus. Han skriver om Gud som kommer. De ble så velsignede disse ordene, først fra profetens munn og så fra den enkle Kristusetterfølgeren:

Gud kommer stadig, og som Adam hører vi Hans fottrinn. Gud kommer stadig, fordi Han er lys, og livet har utemmet skaperkraft.

Gud kommer fordi Han er lys, og lyset kan ikke skjules. Gud kommer fordi Han er kjærlighet, og kjærligheten trenger å gi av seg selv.

Gud har alltid kommet; Gud kommer stadig.

I stillheten

Joyce Huggett har betydd mye for mitt åndelige liv. Jeg leste tidlig en bok av henne, "Listning to God", og den skapte lengsel etter Guds vennskap. I går leste jeg denne lille betraktningen av henne, som jeg gjerne vil dele med deg. Ta deg tid til å lese Salme 63,1-8, som er selve utgangspunktet for det hun skriver:

Så ofte jeg kunne, pleide jeg å dra til klostret på St. Bernhards-fjellet for å be. Noen ganger kunne jeg være der bare noen timer. Andre ganger kunne jeg bli der en hel dag. En sjelden gang fikk jeg med meg en retreat på halvannet døgn. Hva var det som fikk jeg til å dra dit? For ikke lenge siden var jeg der igjen, og da klarte jeg å sette ord på den kraften som finnes der. Det hadde vært hasardiøse forhold underveis, med tilsnødde veier og hvirvlende snøstorm; et sted langs veien hadde bilen min sklidd inn i en annen, større bil. Omsider parkerte jeg utenfor klostrets gjestehus, vaklet gjennom ankeldyp snø og løftet haspen av døren til kapellet, og da merket jeg hvordan sjelen min ble fylt med fred.

Kapellet er mettet av bønn, og stillheten der inne sèg langsomt inn i meg. Et øyeblikk etter lå jeg på kne. Jeg la merke til omgivelsene - lukt av møbelpuss, lyden av munkene som subbet inn i korbenkene og vinden som ulte rundt bygningen. Det beste av alt var likevel kjærligheten som dro meg som en magnet; Guds kjærlighet. Opplevelsen av Guds kjærlighet og nærvær var så sterk at den utslettet alle minnene om den vanskelige kjøreturen. Denne kjærligheten ropte på et svar fra meg. Mens munkene tilba Gud, åpnet jeg hver celle og fiber i mitt vesen, som en svamp som har ligget hard og inntørket, mot denne varmen og kjærligheten som strålte fra den levende Gud og kalte på meg.

'Slik har det alltid vært,' tenkte jeg. 'Her kaller Herren meg bort fra min selvopptatthet og travelhet, slik at jeg kan konsentrere meg om Ham og bare Ham. Her rører Han ved meg, ved det innerste i meg gjennom den inntrengende musikken. Han rører meg når jeg ser på korset, Han rører meg gjennom den mektige atmosfæren, mettet av bønn, og gjennom det blafrende lyset som på en eller annen måte roer mitt plagede hjerte.'

Jeg pleide å bli igjen i kapellet når munkene gikk, og det gjorde jeg denne gangen også. Jeg merket at alt i meg - kropp, sjel og ånd - var åpnet og mottagelig for det guddommelige nærvær. Jeg hadde ikke gjort noe som helst for å forberede meg på at dette kunne skje, det var Guds verk. Han sendte en stråle av sin kjærlighet ned over meg slik at jeg kunne føle den. Deler av meg, som vanligvis pleide å være lukket, åpnet seg. Jeg var vel omtrent som en vannlilje som åpnet seg i varmt, deilig solskinn, men som lukker kronbladene når skyer og regn stenger solen ute.

Det jeg hørte mens jeg satt slik og lyttet, var mer enn en stemme, det var et nærvær. Ja, jeg hørte Herren si navnet mitt. Men jeg 'hørte' også hvor øm Han er. Jeg suget til meg kjærligheten Hans som en svamp. Jeg lyttet på et plan som ligger dypere enn ordene. Noen ganger var det som om Jesus selv stod foran meg, ved siden av meg eller over meg. Jeg ble overveldet over å møte Ham slik. Var det på grunn av det som strålte ut fra Ham? Var det ømhet i blikket Hans? Eller var det rett og slett det at Han så på meg? Den eneste måten jeg kan forklare det på, er at det var som å møte et menneske man elsker uendelig høyt. Hjertet brenner av ren og skjær glede over å være nær den elskede, øynene glitrer eller blir fulle av tårer skapt av varme og dype følelser, selv om den elskede ikke sier noe. Ord er oveflødige. De kan til og med ødelegge øyeblikket, for de kan gjøre kjærligheten blass og banal. Ingenting må få ødelegge gleden over dette møtet, som uansett oppleves altfor kort. De elskede er tilfreds med rett og slett 'å være' i hverandres nærhet. Stillheten er mettet med varm kontakt.

Jødehat utbredt blant danske innvandrere

En ny dansk undersøkelse viser at jødehat og antijødiske holdninger mer er regelen enn unntaket blant innvandrere til Danmark fra fem forskjellige land.

Opp mot 75 prosent av innvandrerne og knapt 20 prosent av en etnisk danske befolkningen har antijødiske holdninger.

Undersøkelsen bygger på intervjuer med 1503 innvandrere og 300 etniske dansker. Innvandrerne kommer fra Tyrkia, Pakistan, Somalia, eks-Jugoslavia og de palestinske områdene.

Samlet svarer 65,8 prosent at "de ikke kan være forsiktig nok i forhold til jøder i Danmark", 75,2 prosent "vil ikke like at et et familiemedlem giftet seg med en dansk jøde" og 31,9 prosent mener at det er for mange jøder i Danmark.

Det er interessant å se litt på det siste tallet. Det bor ca 5000 jøder i Danmark. Tallene er helt annerledes for innvandrergruppene som klager over at det er for mange jøder i Danmark. I følge Operation World bor det i Danmark:

40.000 fra Tyrkia
15.000 fra Somalia
35.000 fra ex-Jugoslavia

Og altså 5000 jøder.

Det sier noe om urasjonelle holdninger.
Men jødehatet stikker dypt. Også i Norge. Jeg vil ikke bli forundret om tallene blir de samme i Norge, kanskje til og med høyere.

Et sted hvor freden bor

Folk som besøker Mamre, bønnekoia inne i skogen, sier gjerne det samme: "Det er så fredelig og så godt å be her." Jeg synes det er hyggelig å høre. Det betyr at vi opplever det vi har bedt om for dette stedet, at det skal være en atmosfære her hvor det er lett å be. Så ber vi da hver gang vi trer inn i koia, om at Kristi nærvær må hvile over stedet og at de som kommer inn må oppleve Kristus.

I går var jeg her inne med gode venner. Et ektepar hvor mannen er luthersk prest, og hvor kona maler ikoner. Vi hadde en flott stund sammen, hvor vi delte både måltids- og bønnefellesskap.

Jeg drømmer om å se mange slike bønnesteder rundt om i Norges land. Akkurat som jeg ber om at bedehusene skal få tilbake sitt opprinnelige kall: å være bønnens hus på et hvert sted.

Vi trenger lønnkamre. Et sted å trekke seg tilbake, et sted hvor en har stevnemøte med Den Hellige. Det behøver selvsagt ikke være en liten koie som den på Mamre. Men hver av oss trenger daglig å finne en tid alene med Gud. Vi trenger å begynne å leve disiplinerte liv, hvor Guds rike settes på førsteplass. Vi kommer ikke til å tape noe på det. Jesus har sagt at vi da kommer til å få alle ting i tillegg! Tenk om vi tok til oss de ordene - på alvor. Ha en velsignet onsdag alle sammen.

Gud gjør under blant baptister i Ukraina, Russland og Hvite-Russland

Guds verk går fram i Ukraina, Russland og Hvite-Russland! Jeg har hatt gleden av å lese rapporter fra noen av menighetsplanterne i disse tre landene. Les disse hverdagshistoriene fra små steder, hvor Gud gjør under.

UKRAINA: Oleg Ogorodnik (med jordbruksmaskinen), arbeider med å plante en menighet i landsbyen Modeliv i Ukraina. For å bli bedre kjent med landsbyens innbyggere hjelper Oleg og de andre baptistene med innhøstningen av kjøkkenhager og landbruksområder. Folk er takknemlige for å få hjelp, og de kommer til møtene. Oleg Ogorodnik og hans medarbeidere har også arrangert barneleir for barna i landsbyen, og 25 barn fra svært fattige familier deltok. Barna fikk være med på ulike leker, de fikk høre bibelhistorier, og fikk god mat de dagene de var på leir. Oleg oppmuntrer bloggens lesere til å be for dette pionerarbeidet i Modeliv.

RUSSLAND: Vitalij Sorokin, som du ser på bildet sammen med kona og datteren, driver pionerarbeid i Norilsk, i de avsidesliggende nordlige delene av Russland. Ved påsketider var baptistmenigheten han er pastor for i stand til å dele ut 20.000 brev hvor de gratulerer innbyggerne av byen Norilsk med påsken, og samtidig inviterte dem til påskens gudstjenester i baptistmenigheten. En av de som tok imot invitasjonen var en jødisk mann. Ikke bare kom han til møtene, men han tok også med seg tre av sine jødiske venner! Det har de fortsatt med. I Norilsk bor det fortsatt en del jøder. Pastor Sorokin ber om forbønn for dem, at de må møte Jesus som sin Messias.

HVITE-RUSSLAND: "Jeg fortsetter arbeidet i Slavogorod," skriver pastor Nikolaj Melkikov. Lena, en av søstrene i baptistmenigheten fikk nylig sitt fjerde barn. Familien bodde hos Lenas svigermor. Svigermoren og andre slektninger presset Lena til å ta abort. Årsaken var at de var så fattige at de ikke klarte å ta seg av et barn til. Pastor Melkikov oppmuntret Lena til å beholde barnet, så ville de se at Herren vil ta seg av dem. Lena hørte på pastoren sin, fødte Alesya, og like etterpå fikk familien et gratis hus av landsbyens myndigheter. Lena begynte å invitere naboene sine til evangeliske møter. Det har nå menigheten begynt med. Det som har skjedd med Lena har vært til stor oppmuntring for mange.

Tre sentrale ledere innen Sørstatsbaptistene rammes av kreft - la oss be for dem

Johnny Hunt, den nye presidenten for Sørstatsbaptistene har fått beskjed om at han har prostatakreft. 57 år gamle Hunt vil innlegges på sykehuset og starte behandlingen mot kreften i januar. Hunt ble valgt til president for Sørstatsbaptistene i 2008. Han er også pastor for First Baptist Church i Woodstock i Atlanta.

Johnny Hunt er den tredje lederen innen Sørstatsbaptistene som rammes av kreft denne høsten. O.S Hawkins, president for GuideStone Financial Resourses fikk diagnosen prostatakreft i august, og Jack Graham fikk samme diagnose i juli. Graham var tidligere president av Sørstatsbaptistene, og er i dag pastor for Prestenwood Baptist Church i Plano i Dallas området.

Hunt, som gikk ut med opplysningene om sin helsetilstand i en pressemelding i går, sier at han er takknemlig for at kreften er oppdaget i et tidlig stadium. Han er ved godt mot.

Vi ber våre lesere ta med disse tre lederne innen Sørstatsbaptistene i sine forbønner. Må Herren vår lege helbrede og reise dem opp igjen. De trengs sårt i en tid som vår.

VIKTIG OPPDATERING: BAPTISTER I USBEKISTAN FRADØMT STILLINGENE SINE OG IDØMT BØTER TILSVARENDE 260 MÅNEDSLØNNINGER.

Se:
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

En liten smakebit av John Michael Talbot

John Michael Talbot til Norge?

Jeg har lenge drømt om å få John Michael Talbot (bildet) til Norge. Her til lands er han nok aller mest kjent for sine mange innspillinger med nydelig lovsangsmusikk, en musikk som brukes i mange kristne sammenhenger.

Men John Michael Talbot er også grunnleggeren av og abbed for kommuniteten Brothers and Sisters of Charity i Eureka Springs i Arkansas, USA. Hit kommer mange på retreat, for stille dager og for å lytte til John Michael Talbots undervisning.

I går var jeg i direkte kontakt med John Michael Talbot og han har takket ja til å komme til Norge. Når og hvor vet vi ikke ennå, men jeg tar i disse dager de første kontaktene med eventuelle medarrangører. Skulle din menighet være interessert i et slikt besøk av John Michael Talbot, så hører jeg gjerne fra deg.

I kommuniteten i Eureka Springs bor det både familer, enslige og sølibatære. Jeg kommert tilbake med mer når tiden er inne for det.

Jeg vil klamre meg til korset - om korsets sentralitet i den kristnes liv, del 5

Det er budskapet om Jesu Kristi kors som setter oss fri, og fører oss ut av mørket. Som ikke noe annet symbol bringer korset håp. Håp fordi Jesus gjorde opp synderegningen, overvant og overvant djevelen. Ordene fra Kolosserbrevet er sterke:

"Og dere som var døde i deres overtredelser og uomskårne menneske, har Han gjort oss levende sammen med Ham. Og Han har tilgitt dere alle overtredelsene, og Han slettet ut skyldbrevet som sto imot oss med bud, det som vitnet mot oss. Og Han tok det bort, ved at Han naglet det til korset. Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset." (Kol 2,13-15)

Dette er korsets budskap. Derfor klamrer jeg meg til korset, og jeg skammer meg ikke over det. Hvilket annet sted er syndene våre gjort opp, og djevelen triumfert over? Ingen. Hvilket annet sted er ondskapens åndehær avvæpnet? Ingen.

Vi kommer ikke utenom korset.

Watchman Nee har sagt det slik: "Vår gamle historie ender ved korset. Vår nye historie begynner med oppstandelsen."

La de ordene få synke litt. Innholdet er radikalt og forvandlende og vi griper dem i tro.

En kristen tro uten korset er ingen sann kristen tro. Vil du ha med Jesus å gjøre, slipper du ikke unna korsets sentrale betydning.

(fortsettes)Je

Ex-muslimer når muslimer i Jakarta med evangeliet

I den muslimskdominerte millionbyen Jakarta i Indonesia går kristne frimodig ut på gatene med evangeliet. De deler ut traktater (bildet), og vitner om Jesus, som her på jernbanestasjonen. Og de som vitner er tidligere muslimer som har funnet Jesus som sin Frelser og Herre. Betty, ikke hennes egentlige navn, som vi skimter på bildet, fordi hennes identitet må holdes skjult, holdt på å drukne da hun møtte Jesus.

Den unge muslimske indonesiske kvinnen var ute for å svømme. Tre andre kvinner som sto langs stranden skled og falt ut i elva. Ingen av dem kunne svømme. Betty svømte ut mot dem. Noen som sto på land klarte å sende ut en lang bambusstang, og klarte på denne måten å dra i land en av kvinnene. Betzy fikk tak i de to andre, men de kjempet mot henne, og dro henne under vann. Lungene hennes ble fylt med vann, og hun visste hun kom til å dø. I løpet av noen sekunder husket hun noe hun hadde hørt om Jesus, og ropte på Ham. På en eller annen måte klarte hun å komme opp til overflaten. De to andre kvinnene druknet.

"Jeg gav livet mitt til Jesus der under vannet," forteller Betzy. Hun ble døpt i en baptistkirke like etterpå, og ble umiddelbart et vitne for Jesus. Nå tråler hun og mange med henne Jakarta for å vitne om Jesus som Frelser. Disse vitnene har nå knyttet seg til en av Sørstatsbaptistenes misjonærer i Jakarta, som hjelper dem i evangeliseringarbeidet og oppfølgingen av de mange som kommer til tro. For det er mange, selv i denne sterkt muslimskdominerte byen.

Sørstatsbaptistene vil nå 25 millioner berbere med evangeliet

Lenge før araberne invaderte Nord-Afrika bodde berberne (bildet) her. De bodde langs strendene ved Middelhavet. Nå må du opp i avsidesliggende landsbyer i Atlasfjellene, gjerne veiløse områder som gjør det svært vanskelig å nå dem med evangeliet. Men i den tidlige kristne tiden var det en blomstrende kristen virksomhet lands Middelhavets strender. Så kom araberne. De invaderte både landområdet og livene til de som bodde her.

Det er antatt at det bor 25 millioner berbere i området som kalles "Berber-land", et område med mye fjell kalt Maghreb, som betyr soloppgang på arabisk. Vi snakker om den vestlige delen av Nord-Afrika. Det finnes flere hovedgrupper blant berberne, som har sine særtrekk skapt av geografi, kultur og språk. Å komme inn i dette området er en historie for seg selv. Som sagt: veiløst for det meste. Her finnes ingen bensinstasjon, ikke noe elektrisitet, mange av dem snakker kun sin egen spesielle dialekt. Mange er analfabeter, og den eneste måten å nå dem med evangeliet på er gjennom en muntlig overlevering. Ikke på et eneste et av de språkene berberne snakker finnes det en hel Bibel. Bare noen få evangeliedeler.

Nå satser misjonærer fra Sørstatsbaptistene å nå dem med evangeliet. Her kan ingen moderne hjelpemidler brukes. Fordi det ikke finnes elektrisitet kan man ikke forsyne dem med kassetter eller dvd'er, heller ikke vise dem for eksempel Jesusfilmen. Her er det bare mulig å nå en og en gjennom samtaler, eller forsøke å samle grupper. Men så kommer språkproblemene. Det å finne en god tolk er nesten umulig.

Men berberne ble nådd i den første kristne tiden. Så det må være mulig å gjøre det i dag også. La oss be for disse djerve og uredde misjonærene som nå går i gang med denne store oppgaven.

Egyptiske baptister opplever stor vekst - gullsmed solgte 9 forretninger for å danne baptistfelleskap

Baptister i Egypt opplever en bemerkelsesverdig fremgang! Bible Baptist Denomination som ble stiftet i 2003 med to menigheter og 80 medlemmer, har nå seks år senere 26 menigheter og 7.000 medlemmer. Hovedkvarteret ligger i den eldgamle byen Aleksandria, den nest største byen i Egypt, og der har de likesågodt fått godkjennelse av selveste presidenten og regjerningen og har dermed legal status i dette nord-afrikanske landet med muslimsk majoritet.

Grunnleggeren og lederen for Bible Baptist Denomination, Butros Falatos, har i samtaler med generalsekretæren i Baptistenes Verdensallianse, Neville Callam, gitt uttrykk for at baptistene i Egypt har et stort behov for å utvikle sin egen identitet. Ikke-koptiske og ikke-katolske kirker i Egypt faller normalt under en sekkebetegnelse, som inkluderer både baptister, presbyterianere, metodister og andre protestantiske grupper. Dermed er det vanskeligere å få råderett over eiendom, noe som er viktig om man skal drive virksomhet i et muslimsk land.

"Vi håper og ekspandere og vokse, og evangelisere hver landsby i Egypt," sa Butros Falatos, som er en tidligere forretningsmann. Han solgte sine ni gullsmedforretninger og et bygningsfirma, og gav pengene inn i den nye sammenslutningen av baptistmenigheter i landet!

"En del av tjenesten vår er å hjelpe de fattige og trengende," forteller Butros Falatos.

Et landområde nord i Egypt er kjøpt og skal brukes i denne sammenhengen. Her skal jorda dyrkes og inntektene brukes i humanitært arbeid.

Baptistene i Egypt er frimodige i å forkynne evangeliet. Frem til nå har det ikke vært noen konfrontasjoner med landets muslimske befolkning, men de er klar over hvor vanskelig situasjonen er for landets kristne minoritet.

I mangel av bilde av Butros Falatos, ser du pastor Sam Sadek, en egyptisk bapistpastor fra Virginia, som var tolk for Falatos når han var i USA nylig.

Originalversjonen av Rachem med Mordechai ben David

Tidligere i dag la jeg ut en sang som taler om å trøste og vise medlidenhet med Israel. Takket være en god svensk venn har jeg også blitt klar over den hebraiske originalen, skrevet og sunget av Mordechai Ben David. Ta deg tid til å lytte også til denne versjonen. Har du ikke hørt den første jeg la ut, finner du den litt lenger nede på siden.

Frafallet er stort i svensk frikirkelighet

Ikke uventet har Svenska Missionskyrkan også åpnet for "vigsler" av samkjønnede par. Det lå forsåvidt i kortene, også i forkant av det famøse vedtaket i Norrmalms baptistförsamling, men er like tragisk likevel. Frafallet innen svensk frikirkelighet er blitt enda tydeligere. Så langt ser det ut til at det bare er Metodistkirken, Evangeliska Frikyrkan og pinsebevegelsen som holder stand. At Svenska Missionskyrkan, med sin vekkelsesarv og tydelige standpunkt for Guds ord, skulle falle så dypt er det ikke mange som ville ha trodd. Men vinden fra tidsånden har blåst hardt, og det har vist seg at dagens ledelse har bygget på sandgrunn. Så er da også fallet blitt stort.

Tiden er kommet for at Gud skal reise opp nye frie forsamlinger i Skandinavia, som ikke vil bøye kne for den store skjøgen og hennes barn, men som vil forbli trofaste mot Guds ord og den tro som en gang for alle er overgitt de hellige.

Det som skjer i Sverige i dag er del av det store frafallet som skal skje i tiden før Jesu gjenkomst. Svenskene pleier å være litt forut for oss nordmenn, og vi pleier å ta etter det som svenskene gjør. La oss be om at det ikke skjer denne gangen, men jeg frykter for at vi vil se det samme skje her i Norge.

Dommen begynner med Guds hus, heter det i Guds ord, og Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Hans røst rystet jorden den gang. Men nå har Han lovt og sagt: Enda en gang ryster Jeg ikke bare jorden, men også Himmelen. Dette: Enda en gang, gjør det klart at de ting som blir rystet, skal bli borte fordi de er lagd, for at de ting som ikke kan rystes, alltid skal bestå. Derfor, siden vi får et rike som ikke kan rokkes, så la oss ta vare på nåden. Ved den kan vi stå i en velbehagelig tjeneste for Gud med ærbødighet og gudsfrykt. For vår Gud er en fortærende ild." (Hebr 12,26-29)

Se også:
http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=194207

Europa blir stadig mer sekulært - må re-evangeliseres

Sekulære aviser kan bli et vekkerop! Jeg, og mange med meg, har lenge sagt at Europa er en misjonsmark av dimensjoner. Aftenposten hadde lørdag et stort oppslag om Romerkirkens sterkt fallende interesse blant Europas katolikker. Nå er det i og for seg ikke noe jeg mister nattesøvnen av, for å si det slik. Men den fallende oppslutningen om Romerkirken viser en alarmerende trend hvor Europas kristne arv er i ferd med å smuldre opp, og den sier mye om behovet for å satse på evangelisering og misjon i Europa.

Nå har det jo lenge vært kjent at mange av Europas katolikker er kulturelle katolikker, hvis tro også er blandet opp med mye folkereligiøsitet. Men nye studier viser overraskende tall.

Ni av ti italienere regner seg som katolikker, men en nylig utført studie viser at bare 15 prosent av kirkegjengerne deltar i søndagsgudstjenester, mens åtte prosent går èn gang i måneden. Resultatene er overraskende fordi flere tidligere undersøkelser har gitt helt andre og høyere tall. Tallene fra Italia bekrefter en europeisk trend. Ferske tall fra den omfattende europeiske samfunnsundersøkelsen, European Social Survey (ESS), viser at Europa blir mindre religiøst, mer sekulært og at stadig færre går i kirken. I de 17 landene som er med i undersøkelsen, er det bare 16,8 prosent som regner seg som religiøse, og kun 12,4 prosent går i kirken hver søndag. Romerkirken mister grepet om stadig flere av sine medlemmer.

Jeg husker for noen år siden da jeg var i Venezia. Det var en riktig solfylt god sommerdag. Masse mennesker utenfor. Varmen plaget meg noe, så jeg ville finne et sted for å hvile meg litt. Eneste stedet hvor det fantes mulighet for å gå inn i et kjølig rom var en kirke. Innerst i en krok i den forholdsvis store kirken satt de 5-6 personer på noen pinnestoler og feire messe med en katolsk prest. Utenfor var det et yrende, boblende folkeliv, mens inne satt disse 5-6 gamle damer og menn i en kirke, som æret noen relikvier av St.Lucia. Stemningen der inne var så dyster og kvalmende, at jeg valgte å gå ut og heller plages i sola enn i mørket der inne.

Vel, det var min opplevelse.

Mitt poeng er dette: Europa må reevangeliseres! Vi trenger livskraftige kristne forsamlinger, satt i brann for Jesus, som kan være med på å forvandle menneskeliv og samfunn. Evangeliet må på nytt gjennomtrenge Europas jord. Ikke med sverd og tvang, slik Europas historie er så full av, men med mennesker grepet av Kristus og som lever evangeliet ut, ikke bare i ord, men med hele sitt liv. Vil du være med å be om det? Behovene er enorme, høsten er virkelig stor, og arbeiderne så få. Kanskje du skal gå? Hvorfor ikke planlegge en Europa-ferie i år? Ta med traktater, kristen litteratur, bibler og prøv deg på gateevangelisering! Eller hva med en bønnereise, hvor du reiser fra sted til sted for å be for byer og tettsteder. Svært mange byer og tettsteder i Europa har ingen evangelisk menighet, intet evangelisk vitne. Tenk litt på det denne søndagen i november. Om du reiser, vil vi gjerne høre fra deg! Vi setter deg også gjerne i forbindelse med f.eks Operasjon Mobilisering som har arbeid på gang flere steder i Europa.

Trøst, trøst mitt folk

I dag tidlig våknet jeg med Salme 137. Da jeg litt senere satte meg ved datamaskinen og kikket etter et svar på en melding på Facebook, fant jeg at min gode færøyske venn Birgir hadde lagt ut en sang. Det er trøste og bønnesangen Rachem som du finner her, og når du leser Salme 137 forstår du hvorfor dette ble en sterk opplevelse for meg. La oss be for Israel og Guds utvalgte folk i dag!

"Ved elvene i Babylon, der satte vi oss ned, ja, vi gråt da vi minnes Sion. På poppeltrærne midt i landet hengte vi harpene fra oss. For de som hadde bortført oss, bla oss om en sang, og de som plyndret oss, ba om glede og sa: Syng for oss fra Sions sanger! Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land? Glemmer jeg deg, Jerusalem, så la min høyre hånd glemme seg selv! La min tung klebe seg til min gane hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke opphøyer Jerusalem høyere enn min største glede..." (v.1-6)

På høyere grunn

Dette er min bønn for tiden!

Boken om anabaptistenes historie intensiveres

I går fikk jeg en hyggelig telefon fra forlagssjefen! Boken jeg holder på å skrive om anabaptistenes historie er satt på utgivelsesplan, så nå må jeg intensivere arbeidet med å få den ferdig. Dette er en bok jeg har holdt på med ganske lenge. Jeg har brukt mye tid på å lese og studere historisk materiale, som jeg har samlet gjennom mange år. Innimellom andre ting har jeg også skrevet på manus. Nå vil jeg sette av dager til å gjøre bare dette, og i den forbindelse vil jeg gjerne be om forbønn. Be om at jeg får en styrke jeg trenger til det daglige skrivearbeidet, og visdom til å få ned på papiret det som skal skrives.

Boken vil bli både en historisk gjennomgang av anabaptismen, med et tilbakeblikk på den første menighet, men vil også trekke linjene frem til noen av dagens anabaptistiske kommuniteter og menigheter. Dette blir en bok om en radikal etterfølgelse av Jesus, og betydningen av et liv i fellesskap.

Jeg er takknemlig for at Gud har lagt forholdene slik til rette de siste årene at vi har truffet mange mennesker som lever etter anabaptistiske prinsipper. Mange av dem er vi blitt gode venner med, og holder jevnlig kontakt. Noen av disse er også konsulenter for det manuset jeg skriver.

Nå håper jeg og ber om at manuset skal bli ferdig til våren med tanke på en utgivelse til sommeren. Boken vil bli utgitt på Frihet forlag. Det arbeides med en svensk oversettelse. Be om at vi skal lykkes med det.

VIKTIG OPPDATERING AV
http://www.martyrkirkensvenner.blogspot.com

Anabaptistisk forsamling grunnlagt i slumområde på Filippinene

Gud gjør mye forunderlig på jorda! Så mange Hans velgjerninger er, så stor Hans nåde! Gjennom en god venn i Molde, Stener Dahle Fagerlie, er jeg blitt kjent med Elentio Varon på Fillippinene. Elentio Varon er pastor for en anabaptistisk forsamling i et slumområde i Bacolod City. Her ser du han sammen med kona og deres to barn.

Det var i 1990, på et universitetsbibliotek, at Elentio Varon ble en kristen. Han hadde fått en traktat, ble overbevist om at han var en synder som trengte Jesus, og der og da tok han imot Jesus som sin Frelser og Herre. I den siste tiden har jeg hørt mange lignende vitnesbyrd om mennesker som er blitt frelst gjennom å lese traktater. Her i Norge er vel bruken av traktater nærmest fullstendig avlegs, men interessant nok vinner vi ikke flere mennesker etter at vi sluttet med å bruke dem i evangeliseringsarbeidet! Kanskje det er på tide å ta dem i bruk igjen?

Elentio Varon kom i kontakt med en gruppe fribaptister, og gikk på møter i en uavhengig baptistmenighet i syv måneder. Så kom han i kontakt med en annen baptistmenighet og 17. mars 1991 ble han døpt og tillagt denne.

Helt fra første stund var Elentio Varon opptatt av evangeliseringsarbeid. Han støttet aktivt en misjonær i dennes arbeid, og etter at pastoren for menigheten han var medlem av sluttet for å begynne et pionerarbeid et annet sted på Filippinene, tok Elentio Varon over som pastor. Han var pastor for menigheten i fem år, men kjente selv kallet til å starte opp et pionerarbeid der hvor Jesu navn ikke var kjent. Både han og kona kjente en veldig nød for mennesker som levde under fattigdomsgrensa.

I dette slumområdet har de startet opp søndagsskolearbeid. De har også fått et sted å møtes, og holder regelmessige gudstjenester. Arbeidet drives som en trosmisjon. De mottar ingen støtte fra noen, men stoler på Herren i ett og alt de foretar seg.

Menigheten i dette slumområdet har syv medlemmer. Tenk så flott og herlig. Syv mennesker som er blitt frelst, døpt og lagt til menigheten. Ikke mange i det store folkehavet på Filippinene, men hver eneste en av dem dyrebar for Gud. Og Gud elsker alle rundt dem. La oss be om at mange mennesker må bli frelst gjennom tjenesten til Elentio Varon og hans kone. Hver dag arbeider de utrettelig for om mulig å vinne noen for Guds rike. Det fortjener vår forbønn og vår støtte!

Det nærmer seg konferansen om anabaptismen og menighetsplanting i Sverige

Fredag 4. desember skal jeg om alt går som det skal befinne meg i Bromma utenfor Stockholm. Jeg gleder meg veldig til å møte medlemmene av det anabaptistiske nettverket i Skandinavia, og for å lytte til to foredrag av Stuart Murray (til høyre på bildet).

Stuart Murray er grunnleggeren av det anabaptistiske nettverket i Storbrittania, som har sin base i Bristol. Murray har en stor reisevirksomhet, både nasjonalt og internasjonalt og har arbeidet sammen med minst 25 ulike kirkesamfunn de siste årene. Han er spesielt opptatt av menighetsplanting og misjon, og en ressurs når det gjelder kirkehistorie og da særlig historien til anabaptistene. I forbindelse med samlingen i Sverige skal Murray blant annet foredra om det er noe anabaptismen kan bidra med til kirken og verden i dag?

Jeg ser frem til å høre Murray, men også til å møte "likesinnede" fra Skandinavia. I Sverige skjer det mye spennende med hensyn til kommuniteter og kommunitetstenkning, og det skal bli flott å møte noen av disse.

På fredagskvelden og lørdagen håper jeg å få med meg deler av "Pionjärkonferansen", i Södermalm. Her er temaet: Nya församlingar för en ny tid - hopp från marginalerna. Stuart Murray er hovedtaler på denne konferansen.

Men jeg må se hvor mye jeg rekker av denne da jeg skal tale i Pinsekirken på Kolbotn på søndag, og jeg håper også å få møte en av bloggens lesere i forbindelse med denne Sverigeturen. Be gjerne for denne reisen og dette oppholdet. Den er viktig for meg i den fasen jeg befinner meg i for tiden.

Apostlene og de første kristne forkynte frimodig at Jesus lever, del 2

Allerede ved valget av en ny apostel etter Judas kommer det tydelig frem at et kriterium for å være en sann etterfølger av Jesus, er troen på Jesu oppstandelse. Peter sier i denne forbindelsen:

"Derfor må en av de mennene som har fulgt oss hele den tiden Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, helt fra Johannes' dåp til den dagen Han ble tatt opp fra oss, en av disse skal være vitne om Hans oppstandelse sammen med oss." (Apgj 1,22)

Kristi oppstandelse hører altså med til selve kjernen i det kristne budskapet, og en forutsetning for å kunne være en apostel er altså at han vitner om at Jesus lever!

I den forrige artikkelen så vi hvordan budskapet om Jesu oppstandelse har fulgt Kristi menighet helt siden begynnelsen. Jeg pekte på flere konkrete eksempler fra Peters prekener.

I kapittel fire i Apostlenes gjerninger leser vi om den talen Peter holder til jødenes rådsherrer, eldste og skriftlærde og alle som var av øversteprestelig slekt. Der sier han blant annet:

"... så la det være kjent for dere alle og for hele Israels folk, at det er ved Ham, ved Jesu Kristi, Nasareerens navn, Ham som dere korsfestet, men som Gud oppreiste fra de døde, at denne mannen står frisk foran dere." (v.10 - uthevelsene mine)

I det samme kapitlet ser vi hvor integrert budskapet om Kristi oppstandelse var i apostlenes forkynnelse og alle troendes vitnesbyrd:

"Hele flokken av av de troende var av ett hjerte og èn sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle." (v.32-33)

(fortsettes)

Bli med på vekkelseskonferanse i Skottland - lytt til de velsignede gamle sangene

Bli med på vekkelseskonferanse i Skottland! Det du får se og høre er ikke et profesjonelt opptak, det er så som så med kvaliteten. Jeg jeg håper likevel du blir like velsignet og inspirert som jeg ble. Når det har fått litt i overkant av tyve minutter inn i møtet, så synger en kvinne en lovprisningsang til Guds Lam. Det er noe av det vakreste og sterkeste jeg har hørt. Men her synges også mange av de gode gamle sangene, f.eks den første salmen John Wesley skrev etter at han ble frelst. Sterkt er det også å høre en eldre kvinne synge en sang om en vekkelse i Skottland, og bønnen om at Gud må sende vekkelse igjen. Møtet avsluttet med et sterkt budskap av Denny Kenaston.

Om du ikke kan engelsk, vil du likevel få stort utbytte av å lytte til sangen. Her er ingen profesjonelle sangere eller musikere, ingen det skal klappes for, kun mennesker som synger med den stemmen de har til ære for Jesus.

De hardt forfulgte kristne i Aserbajdsjan har fått Bibelen samlet i en utgave

Dagens gladmelding til alle som er glad i Bibelen sin! For første gang siden Aserbajdsjan ble uavhengig i 1991 finnes både Det gamle- og Det nye testamente samlet i en utgave. Fram til nå har kristne som ville ha med seg Bibelen sin på møte, måtte ta med seg to bøker. Det gamle testamente ble utgitt i 2004. Nå er det mye mer praktisk, ved at de to bibeldelene er samlet i en utgave. Dessuten finnes Bibelen både med kyrilliske og latinske bokstaver. Den yngre delen av den aserbajdsjanske befolkningen vil gjerne lese aserbajdsjansk med latinske bokstaver.

Det er Operasjon Mobilisering som har arbeidet aktivt med å fremskaffe den nye Bibelen. De har fått tillatelse til å trykke 3.500 eksemplarer. Ikke mye i et land som har 8,8 millioner, men bedre enn ingenting! Biblene vil få stor betydning både i evangeliseringsarbeidet og for de kristne i landet. Mange av dem - i særlig grad de uavhengige baptistene - blir utsatt for hard forfølgelse.

La oss takke Gud for at enda flere nå får tilgang til å lese Guds ord, og la oss samtidig huske den forfulgte kirke i denne muslimske landet. Be også for det viktige arbeidet Operasjon Mobilisering gjør.

Bildet viser Det gamle testamente på aserbajdsjansk. Noe bilde av den nye samlede utgaven finnes ikke foreløpig.

Apostlene og de første kristne forkynte frimodig at Jesus lever, del 1

Som ventet skapte artiklene om Jesu soningsdød og Hans oppstandelse reaksjoner. Dette vekker jo anstøt hos mange mennesker, den gang som nå. I dag er de som fascineres av Jesu person, og deler av Hans undervisning. Ikke alt hva Han sa, for enkelte av ordene Hans er så radikale og utfordrende, at de hopper man over, eller så påstår man at de ikke er opprinnelige Jesus-ord, men noe som er lagt til senere. Så rart at ingen hevder at det Jesus sier om kjærlighet er lagt til senere!

Forkynnelsen av Jesu oppstandelse var en integrert del av den apostoliske forkynnelsen. Vi ser det allerede i Peters pinsepreken. Etter først å ha talt om Jesu død, sier Peter fylt som han er av Den Hellige Ånd:

"Ham reiste Gud opp etter å ha løst dødens veer, for det var ikke mulig at Han kunne bli holdt igjen av døden." (Apgj 2,24)

Så litt senere i denne prekenen sier Peter: "Siden David var en profet og visste at Gud hadde tilsverget ham med en ed at ut av frukten av hans kropp, det vil si av hans slekt, ville Han reise opp Kristus til å sitte på hans trone, så forutså han dette og talte om Kristi oppstandelse, at Hans sjel ikke skulle bli igjen i dødsriket, og at Hans kjøtt heller ikke skulle se fordervelse. Denne Jesus reiste Gud opp, og dette er vi alle vitner om." (v.30-32)

En kristen er med andre ord et oppstandelsesvitne!

I Apostlenes gjerninger kapitel tre finner vi en annen av Peters prekener. Denne gangen preker han ved Salomos bueganger, et av stedene forsamlingen i Jerusalem kom sammen til gudstjenester. Han adresserer folkemengden som var møtt frem etter at en lam mann er blitt helbredet:

"Og Livets Fyrste drepte dere. Han som Gud oppreise fra de døde og som vi er vitner om." (Apgj 3,15)

Så - i Apostlenes gjerninger kapitel fire møter vi reaksjonene på - vi ville kanske først og fremst forvente reaksjoner på helbredelsen - men det er forkynnelsen det reageres på!

"Mens de talte til folket, kom prestene, offiseren for templet og saddukeerne over dem. De ble meget oppbrakt over at de lærte folket og at de i Jesus forkynte oppstandelsen fra de døde." (Min uthevelse) (Apgj 4,1-2)

Den gang - som nå, er det budskapet om Jesu oppstandelse, det faktum at vi tror at Jesus lever, som enkelte reagerer på. I deres øyne kan det umulig ha skjedd. Noen kan være tilbøyelige til å tro at det er snakk om en ånd, når vi sier at vi har møtt Jesus, for det er veldig akseptert i en tid hvor landets prinsesse dyrker engler. Men de avviser på det mest bestemte at Jesus faktisk lever. Det til tross for at mange, svært mange mennesker, kan vitne om at det er sant.

(fortsettes)

Lytt til solid bibelundervisning om apostelen Johannes og hans forhold til Jesus

Denny Kenaston er en forkynner jeg har lært å sette pris på over en periode nå. Han er en solid bibellærer, i tillegg er han en mann som lever i henhold til det han forkynner. Denny Keaston tilhører det anabaptistiske fellesskapet Charity Christian Fellowship i Ephrata i Lancaster i Pennsylvannia, USA. Jeg oppfordrer alle bloggens lesere som forstår engelsk til å ta seg tid til å lytte til dette viktige budskapet. Broder Denny taler om apostelen Johannes og dennes forhold til Jesus.