Et liv i kommunitet - et liv i fellesskap

Vårt Land hadde i går et flott og spennende oppslag med fire svenske ungdommer som lever i kommunitet, som som deltar på Korsveifestivalen i Seljord.

Jeg merket meg noe Marcus Fröding (nr to fra venstre) sier i intervjuet: "I den kristne troen finnes det høye idealer, men det er i virkeligheten vi lever dem. Utfordringen er å leve med vår utilstrekkelighet, som kanskje blir mer synlig i et fellesskap, men likevel ha noe å strebe etter."

Og det er dette kommunitetslivet handler om: viljen til å leve nært sammen i en radikal etterfølgelse av Jesus. I Sverige har flere og flere kristne sett behovet for å leve ut troen i en mer forpliktende sammenheng enn det som finnes i mange menighetsammenhenger. Vi er litt etter svenskene, også på dette området, men vi kommer etter. Også her i Norge er det flere som smaker på dette som har med kommunitetsliv å gjøre, og noen har da også tatt skrittet og grunnlagt bofellesskap/kommunitet.

Som jeg har skrevet på bloggen tidligere innviterte Misjonshøgskolen i Örebro i samarbeid med svenske Korsvei til en kommunitetssamling i mars i år. De ønsket at mennesker som levde eller hadde levd i kommuniteter skulle få muligheten til å dele erfaringer. Til tross for marginal annonsering av møtet, dukket det opp 120 mennesker. Det sier en del om interessen. Til Örebro kom mennesker i ulike livsfaser. Her var unge, eldre og barnefamilier. Noen hadde bodd i kommunitet i mange år. Mange kommuniteter var ganske nye. Endel mennesker kom også fordi kommunitetslivet var noe de kunne tenke seg.

Det blir nok flere slike samlinger, og jeg kommer tilbake til dette senere på bloggen.

De nye kommunitetene er en del av den såkalte ny-monastiske bevegelsen, og som står i den lange tradisjonen som kristent kommunitetsliv representerer. I følge artikkelen i Vårt Land har bevegelsen og terminologien "New Monasticism" bakgrunn i en bok skrevet av Jonathan Wilson: "Living faithfully in a Fragmented World" (1998), hvor begrepet defineres. Bevegelsen har linjer tilkbake til 1970-tallet, men Wilson regner likevel at startskuddet gikk på midten av 1990-tallet i USA med fremveksten av kommunieter blant unge mennesker med et sterkt sosialt engasjement.

I følge Wilson er dette kjerneverdier i de ny-monastiske gruppene:

* Et liv i ettertanke, bønn og kontemplasjon

* Et liv i fellesskap

* Gjestfrihet

* Praktisk lokalt arbeid for en rettferdig fordeling

Vi har arbeidet en tid med kommunitetstanken her på Gjøvik, men er ikke i mål ennå. Prosjektet har foreløpig fått navnet "Pilegrimskommuiteten". Denne vil være en del av det arbeidet vi driver med Columbas hus. Vi kommer tilbake med mer informasjon når denne foreligger. Grunnrisset er ferdig, det gjenstår å utarbeide mer rundt strukturen og innholdet.

På bildet ser vi: Lise Karlsson Fredlund, Marcus Fröding, Elin Frendberg, Jakob Sandin som alle har erfaringer fra å bo i kommuniteter. (Foto: Erlend Borge/Vårt Land)

Å granske Skriften

De siste dagene har jeg hatt en svært hyggelig arbeidsoppgave. Fordi blodsukkerverdiene svinger så mye for tiden, måtte jeg skifte til en annen Bibel med litt større skifttyper.

For å gjøre det lettere å finne frem igjen til vers jeg trenger i forbindelse med prekenforberedelser etc, har jeg sittet med rød/blå penn og overført understrekninger fra den forrige Bibelen min, til den nye. Det vil si, det er ingen nyvervet Bibel, men en Bibel jeg kjøpte i 1997. Det er førsteutgaven av Bibelen - Guds Ord, som jeg bruker daglig. I mitt personlige bibelstudium leser jeg også ofte teksten parallellt fra denne utgaven, og fra Norsk Bibel 88.

Jeg er ikke helt ferdig med å overføre understrekningene, jeg har nok noen dagers arbeid igjen. Det som er så trivelig med dette, er at mens man arbeider med understrekningene, så leser man jo opp igjen versene, og bare det i seg selv er jo en stor velsignelse. Men samtidig dukker de gode minnene opp, som gjerne er knyttet til bestemte bibelvers som en har fått i bestemte livssituasjoner. Jeg pleier av og til å sette å dato i margen foran disse versene, for å minne meg selv om når Gud gav meg disse ordene, eller jeg fikk dem av gode venner.

I det hele tatt er det fantastisk å kunne sitte med en åpen Bibel og lese den. Det er virkelig sant det salmisten sier:

"Ditt Ord er en lykt for min fot og et lys på min sti." (Salme 119,105)

Ingenting er som ens egen personlige Bibel.

Hvordan forbereder du deg når du skal på møte?

Jeg har lest igjennom rapporten fra fjorårets lederskapseminar for det anabaptistiske fellesskapet, Charity Christian Fellowship i Ephrata i Pennsylvania, og kjenner jeg blir berørt av den hunger disse lederne har for fellesskap med Gud.

Glendon Fox skriver om sine opplevelser i forbindelse med samlingen mellom disse brødrene, og det er interessant å merke seg det han skriver om å begynnelsen av sin artikkel:

"Vi planla og ba og forberedte oss for dette lederskapseminaret med mange forventninger... Mest av alt forberedte vi våre hjerter for å møte Gud. Jeg tror at det jeg så mest frem til var muligheten til å sette av en hel uke, uten distraksjoner og vår travle agenda og mesteparten av vårt daglige ansvar, og hengi oss til en hel uke i Guds nærvær."

Så legger Glendon Fox til for egen del:

"Min bønn var å motta en frisk visjon og ledelse fra Gud. Jeg vet at jeg ikke erfarer i livet mitt halvparten av alle de gode ting Gud vil gi meg og har lovt sine gjennom sine løfter i sitt ord. Jeg bestemte meg før denne uken begynte at jeg ikke ville holde noe tilbake fra Gud, og ville gjøre det Han ba meg om."

Når jeg leser dette, tenker jeg at et slikt utgangspunkt burde vi alle ha når vi setter oss ned med Bibelen, eller når vi kommer sammen med Guds folk for å feire gudstjeneste, eller delta på møter, sammenkomster eller seminarer.

For det første bære disse samlingene frem i bønn på forhånd. Tenk hvor annerledes møtene våre ble, og de som deltok på dem virkelig bar dem frem i bønn. Jeg tror mange kommer til våre gudstjenester og seminarer, og kun forventer å få noe. Får vi ikke noe, lar vi være å gå neste gang, eller vi går et annet sted.

Kan dette rett å slett ha noe å gjøre med at vi er overfladiske og egoistiske? La oss prøve oss selv.

For det andre, tror jeg det er nyttig å ha den innstillingen Glendon Fox har: Vi kommer sammen for å møte Herren.

En slik innstilling gjør at vi går til våre samlinger på en helt annen måte enn før. I stedet for å bare "stikke innom", kommer vi fordi vi vil møte Gud.

Jeg bruker bibeloversettelsen "Bibelen - Guds ord" til daglig, og der er Apgj 13,2 oversatt slik:

"Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd ..."

I andre oversettelser blir dette oversatt slik: "Mens de holdt gudstjeneste og fastet ..."

Det får en litt annen dimensjon over seg når det står: "Mens de tjente Herren ..."

Mange tenker som så har gudstjenesten først og fremst er rettet mot oss mennesker. Hvordan vi skal bli velsignet.

Kanskje det hjelper oss å se at det er motsatt? At vi kommer sammen først og fremst for å tilbe Gud.

Bildet viser familien Klaas Kouwen, som er misjonærer i Ghana for det anabaptistiske fellesskapet i Ephrata.

Den gresk-romerske verden og den kristne tro

Et TV-program for oss med litt sære interesser! Er du interessert i historie, kirkehistorie og teologi, vil jeg tro at dette og de følgende programmer faktisk vil være av stor interesse. Biskop Christodoulos i den gresk-ortodokse kirken er en venn av meg, og fører her en samtale i studio om den gresk-romerske verden og kristenheten på den tiden. Du finner resten av serien på You Tube.

Om å vente på bønnesvar

Jeg har begynt å takke Gud for ubesvarte bønner! Årsaken er at jeg forlengst har funnet ut at Gud vet best! Han har nemlig den hele og fulle oversikten, fordi Han ser det hele ovenfra.

C.H Spurgeon (bildet), den kjente engelske pastoren for baptistmenigheten, Metropolitan Tabernackle i London, gikk gjennom mange slags prøvelser, også helsemessige. Spurgeon skriver følgende om ubesvarte bønner:

"Ubesvarte bønnesvar er ikke bare trosprøver. De gir oss også muligheter til å ære Gud ved at vi holder ved i troen på Ham og stoler på at Han skal gi oss det vi har bedt om."

En for meg ukjent mann ved navn Bickersteth har skrevet følgende: "Det at vi er så likegyldige med å gi oss tid til å vente på bønnesvaret, viser hvor lite vi egentlig legger i våre bønner. En bonde er ikke fornøyd uten grøde. Idrettsmannen vil se resultater. Legen følger med om medisinen virker. Skal så den kristne stille seg likegyldig til resultatet av sitt arbeid?

Hver bønn som den kristne ber i tro og som er etter Guds vilje, bedt i Jesu navn og under Åndens ledelse, vil bli besvart, enten det gjelder det timelige eller åndelige velsignelser.

Bønnesvaret fører til at Gud blir æret og Hans folk opplever åndelig og evig velsignelse. Jesus avviste aldri noen som kom til Ham og søkte hjelp, og vi tror at heller ikke nå går vi forgjeves med våre bønner til nådens trone.

Svaret kan være underveis selv om vi ikke registrerer at det kommer. Det såkorn som ligger i jorden gjennom vinteren, fester rot for å kunne spire om våren og gi grøde om høsten. Den synes ikke over bakken, men ser ut til å være død og verdiløs."

Jeg tror vi alle har mer å lære om bønnens lover og realiteter.

Guds evige hensikt - bibelundervisning med Stephen Kaung

For de av bloggens lesere som kan engelsk, vil jeg gjerne anbefale denne bibeltimeserien av Stephen Kaung, hvor han taler om Guds evige hensikt. Dette er sjelden vare, for å si det slik. Stephen Kaung som nå er over 90 år gammel, var en av Watchman Nee's nærmeste medarbeidere. Jeg skulle ønske det var mulig å få ham til Norge. Vi arbeider med saken. I mellomtiden kan du lytte til gedigen bibelutleggelse om det som virkelig burde oppta oss alle som kalles Guds barn, nemlig det som var Guds evige hensikt fra begynnelsen av. Du finner resten av serien på You Tube.

Å kjenne Jesus

Finnes det noe større enn å kjenne Jesus? Kan noe virkelig måle seg med dette? Paulus kalte alt annet for søppel, for verdiløst skrot. Jeg tror at mange som har møtt Den oppstandne kan vitne om det samme. Robin Mark, den irske salmisten synger om det her.

Biskopen dyrker skapningen fremfor Skaperen og kaller det unaturlige for naturlig

Nå kommer det vel ikke som noen overraskelser lenger, men det er like tragisk hver gang, når en biskop som er satt til å verne om den kristne tros innhold, fornekter Guds ord.

I Sverige har biskop Lennart Koskinen (bildet) sagt at Den svenske kirke, ikke kommer til å bøye seg for Den anglikanske kirkes påtrykk, etter at Den svenske kirken går inn for homo-"vigsler". I denne sammenhengen uttaler biskop Koskinen til svenske Dagen:

"Eftersom vissa personer blir kära av personer av samma kön, och det finns en naturlig variation i skapelsen, vore det ett hån och ren diskriminering att inte låta dem gifta sig."

Det er grunn til å minne biskopen om de ordene som hans overordnede, apostelen Paulus skriver, til den kristne forsamlingen i Rom:

"De byttet ut Guds sannhet med løgnen og tilbad og tjente skapningen i stedet for Skaperen, Han som er velsignet i all evighet. Amen. På grunn av dette overgav Gud dem til vanærende (skammelige, fornedrende) lidenskaper. For til og med deres kvinner byttet ut det naturlige samliv med et som er i strid med naturen. Det samme gjorde også mennene. De forlot det naturlige samliv med kvinnen, og de ble opptent i sin lyst etter hverandre, så menn drev skammelig utukt med menn. Og den velfortjente straffelønn for sin villfarelse fikk de på seg selv." (Rom 1,25-27)

Legg merke til at biskop Koskinen er på kollisjonskurs med sin overordnede, apostelen.

Den svenske biskopen henviser til naturen, det gjør apostelen likeså.

Biskopen dyrker skapningen, mens apostelen dyrker Skaperen.

Biskopen henviser til "naturlig variasjon i naturen", mens apostelen kaller det samme "i strid med naturen."

Hvem sine ord er gyldige innfor Gud? Biskopens eller apostelens?

Se her hva Dagen skriver:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=173944

Gud reiser opp forbedere over hele verden

Se denne fantastiske videoen på det Gud holder på å gjøre over hele verden! Gud reiser opp vektere som ber 24 timer syv dager i uken. Få et innblikk i det som skjer i den internasjonale bønnebevegelsen. Du vil bli forundret over hvordan Gud overalt på jorda vekker og kaller mennesker til å be for nabolag, byene, landet, nasjoner, kontinenter og verden. Det skjer i Norge, i Norden, i Europa, Asia, Afrika, Amerika, på de mest fjerntliggende strøk av verden. Mens du leser dette og ser denne videoen er tusenvis av mennesker på sine knær i bønn. Bli en del av det! Kaller Gud deg til forbønn?

Alt for Jesus

La meg få dele en av mine favorittsanger med deg: All for Jesus av den irske lovsangslederen Robin Mark. Denne sangen betyr svært mye for meg, og mang en gang har den brakt meg ned på kne for Ham, Han alene som fortjener all vår ære, lovsang og tilbedelse. Robin Mark synger: Det er bare når jeg er i din vilje jeg virkelig er fri! Hvor sant det er. Alt, alt for Jesus!

Bare Jesus kan tilgi og rense oss fra våre synder

Hvor sant er det ikke at det er bare Jesus som kan tilgi og rense oss. Ingen annen kan. Bare Jesus. Vi er ikke verdige til å ta imot, men Jesus døde for oss mens vi ennå var syndere. Lytt til denne vakre tilbedelsessangen sunget av Kari Jobe med det sterke evangeliske innholdet.

Veien går gjennom hagen, korset og graven

I dag tidlig leste jeg noe av F.B Meyer, den kjente baptistpastoren og oppbyggelsesforfatteren, som ble viktig for meg, derfor vil jeg så gjerne få dele det med bloggens lesere:

Iblant later det til at vi glemmer at det Gud tar imot, plasserer Han i ilden, og at den eneste vei til oppstandelseslivet og himmelfartsfjellet går gjennom hagen, korset og graven.

Du må ikke tro at Abrahams tilfelle var enestående. Det er bare et eksempel og mønsteret på Guds handlemåte med enhver som er villig til å lyde Ham, uansett kostnadene.

Etter at du har holdt ut i tålmodighet, oppnår du løftets oppfyllelse.

Offerets stund blir velsignelsens stund. Guds elv, som alltid er full av vann, vil gå over sine bredder og føre rikdom og nåde til deg. Det er ikke noe som er umulig for Gud. Han vil gjøre hva som helst for den som våger å sette foten på noe som tilsynelatende er en sky, og som vil oppdage at han får fast klippegrunn under føttene.

Bildet er tatt i Getsemanehagen.

Svensk pastor sår tvil rundt evangeliens beretning om Jesu korsfestelse

Takket være Karin fra Sverige er jeg blitt gjort oppmerksom på et innlegg som pastor Stanley Sjöberg (bildet) har hatt i Hemmets Vän forleden.

En av sommerens tradisjonelle samlinger for kristne i Sverige er Hönökonferansen. Dette er en konferanse som samler kristne fra ulike sammenhenger. På årets konferanse deltok pastor Gunnar Samuelsen som holdt et eget seminar. I forbindelse med seminaret hevdet pastor Samuelsen at Jesus sansynligvis ikke ble korsfestet, og at det er mer sansynlig at Jesus ble henrettet ved at en romersk soldat hugg et spyd inn i Jesu side.

Stanley Sjöberg kaller dette med sitt rette ord: "et teologisk svik mot vår Frelser Jesus Kristus og korsfestelsens forsoningsoffer."

Jeg siterer fra Stanley Sjöbergs artikkel:

" Det var i en föreläsning av forskaren och pastorn Gunnar Samuelsson som Johannesevangeliets tydliga vittnesbörd angreps. Så här står det i den heliga texten om det sätt Jesus dog på korset:

”Soldaterna kom därför och krossade benen på dem som var korsfästa tillsammans med honom (Jesus), först på den ene och sedan på den andre. När de därefter kom till Jesus och såg att han redan var död, krossade de inte hans ben, men en av soldaterna stack upp hans sida med sitt spjut, och genast kom det ut blod och vatten. Den som har sett detta har vittnat för att också ni skall tro, och hans vittnesbörd är sant, och han vet att han talar sanning” (Joh 19:32-35).

Kan det sägas mer tydligt?! Efter sin uppståndelse ville lärjungen Tomas få se hålen efter spikarna i Jesu händer och själv röra vid såren för att försäkra sig om att den uppståndne verkligen var och är Jesus, han som blev korsfäst. Det är ett ovanligt trotsigt högmod i Jonas Gardells anda som nu vinner inflytande och sedan en tid tillbaka bekräftas genom olika uttalanden inom svensk kristenhet. Akademiskt utbildade inom teologiska högskolor, som hellre läser bibelkritisk litteratur än ger tid för att studera Guds Ord, kommer ut som pastorer och medverkar till en förkvävd tro.

En av dem är nu Gunnar Samuelsson som efter att ha angripit Bibelns vittnesbörd ändå avslutade sitt seminarium med att påstå att ”jag tror faktiskt att det gick till ungefär som vi tror. Det var ju faktiskt kristna på plats när Jesus dog och även om det inte står i bibeltexterna kan de ha påverkat traditionen”, detta enligt referatet av Jonatan Sverker i Dagen.

Sjöberg er også inne på debatten rundt Jonas Gardell:

"På det här sättet skrev Jonas Gardell och kunde både attackera evangeliernas vittnesbörd för att i nästa ögonblick mena sig tro som en kristen. Nu citeras Jonas Gardell flitigt med de påståenden han har om att Jesus var tandlös och analfabet. Enligt Gardell är ingenting av evangeliernas vittnesbörd historiskt pålitligt. Risken är nu att ekot från Hönökonferensens seminarium den här gången medverkar till ytterligare nedbrytning av trons innersta kärlek. I vår materialistiska kultur, med för-kvävd andlighet, finns nämligen en tendens att yngre medelålders kyrkomedlemmar hellre vill vara ”intellektuella” och fascineras då av möjligheten att ha en självständig tro utan förankring i Guds Ord. Man inser inte att man samtidigt låser in sig i ett rum av ensidighet och avstänger sig från historisk kunskap, bibeltroende forskning och den kristna kyrkans gemensamma erfarenhet av Jesus.

Det är här i Nordeuropas döende samfund som akademisk teologi, finansierad av staten, ger oss förnekelsens verktyg för att på sikt ödelägga församlingarna och bereda rum för islam och ateismens humanism. Det är avslöjande att forskarens doktorsavhandling främst studerat antikens korsfästelse-straff och hämtat sin kritiska hållning i sådant material, medan bibeltexterna lämnats åt sidan för att anses mindre trovärdiga."

Jeg er glad for at Stanley Sjöberg viser teologisk mot til å ta avstand fra de påstandene pastor Samuelsen kommer med. I dag trenger vi mer enn noen gang å være tydelig på hva Guds ord sier.

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 5

Spørsmålet om og rundt lederskap er et av de spørsmålene som opptar husmenighetsbevegelsen for tiden. Enkelte mener at det ikke fantes noe lederskap i urkirken, og at de ordene som benyttes i Det nye testamente kun var ord som var hentet fra gresk dagligtale og ikke betydde det vi legger i det i dag. Andre insisterer på at det ikke var lederskap, men tjenerskap det var snakk om, og setter disse to ordene opp mot hverandre. Det kan selvsagt være slik at det er et motsetningsforhold mellom disse ordene, men det behøver slett ikke være det. Jeg tror Bibelen taler om et tjenende lederskap. Og hvor Jesus er det beste eksemplet på et slikt tjenende lederskap.

I den forrige artikkelen henviste jeg til en rekke steder som snakker om lederskap i menighetene. Apostelen Paulus skriver også til den kristne forsamlingen i Korint at Gud selv har "satt noen" i menigheten, og ut fra det som følger er det tydelig at de hadde bestemte oppgaver:

"Og Gud har satt disse i menigheten, for det første apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter undergjerninger, så nådegaver til å utføre helbredelser, så nådegaver til å hjelpe, videre nådegaver til å styre, så nådegaver til å tale i forskjellige slags tunger." (1.Kor 12,28)

Til den kristne forsamlingen i Efesos begrunner den samme apostelen hvorfor Gud satte disse ulike tjenestene i menigheten. Det var "for at de hellige skulle bli utrustet til tjenestens arbeid, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til troens enhet og til kunnskapen om Guds Sønn, til manns modenhet, til det mål av vekst som rommer Kristi fylde, for at vi ikke lenger skulle være som små barn og bli kastet hit og dit og bli drevet omkring av enhver lærdoms vind, ved menneskers knep, ved listig kløkt i villfarelsens kunster." (Ef 4,12-14)

Vi ser her at årsaken til at Gud har satt bestemte tjenestegaver i menigheten er:

*For å utruste og oppbygge Kristi kropp. *For å skape enhet. *For å formidle kunnskap, skape vekst. *For å verne mot vrang lære.

Når lokalmenighetene grunnlegges, innsettes også eldste. Det gir Det nye testamente en rekke eksempler på. Eldste og tilsynsmenn har da også helt spesielle krav til å være skikket til denne tjenesten, så det er altså ikke hvem som helst som innsettes i en slik tjeneste. Disse bestemte kravene måtte oppfylles. Når apostelen Paulus instruerer sin medarbeider Titus, skriver han dette om den oppgave tilsynsmannen (biskopen) har:

"... og som holder fast på det troverdige ordet i samsvar med læren, for at han ved den sunne lære, skal være i stand til både å formane og overbevise dem som sier imot." (Tit 1,9)

Hva denne tjenesten innebærer beskriver også blant annet Ap.gj 20,28: "Derfor, gi akt på dere selv, og på hele den flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod."

Dean Taylor trekker også frem Hebreerbrevets forfatter i denne sammenhengen, og at Hebreerbrevets forfatter bruker så sterke ord som "å følge etter dem", og "lyde".

"Husk på deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere. Følg etter deres tro og legg merke til utgangen av deres ferd." (Hebr 13,7)

"Dere skal lyde deres veiledere og rette dere etter dem, for de våker over deres sjeler, som de som skal avlegge regnskap. La dem gjøre det med glede og ikke med sorg, for det ville ikke være til noen nytte for dere." (Hebr 13,17)

"Hils alle deres ledere og alle de hellige..." (Hebr 13,24)

Dean Taylor skriver: "Mange av dagens nye forfattere bedriver gymnastiske gresk øvelser for å forsøke å komme unna det sterke ordet "lyde". .. Jeg er enig i at jeg ikke liker ordet, men det er der og vi må forholde oss til det. Det er simpelthen ikke mulig å ta betydningen av ordet autoritet ut av dette ordet. Seriøst - selv om du forsøker å sette inn alle mulige slags myke ord i stedet så forandrer du ikke meningen særlig mye likevel. Uansett hvor mye du forsøker å mildne ordene, kommer du ikke unna at vi skal "lyde" og "underordne oss" dem fordi de er satt til å våke over våre sjeler. De skal da også holdes ansvarlig for dette. Titlene i den første menighet var muligens unøyaktige, men den posisjon de hadde var svært tydelig."

I neste artikkel skal vi se nærmere på de nye forfatternes omgang med det historiske kildematerialet de bruker.

(fortsettes)

Bildet viser Gene Edwards som har vært en foregangsfigur for husmenighetsbevegelsen i mange år.

Helligånden vil gi oss kjennskap til hvem Gud er

Det er forunderlig å se det Åndens lys som Watchman Nee (bildet) hadde over Guds ord. Nå har jeg siden 1970-tallet lest mange av Watchman Nee's bøker - de har velsignet meg, utfordret meg og på mange måter vært grunnleggende mye av mitt eget teologiske ståsted. Jeg finner at jeg stadig søker tilbake til det Nee skrev, det vil si han skrev egentlig kun en bok. De andre er samlinger av hans prekener og bibelundervisning, og ikke minst takket være hans medarbeider Stephen Kaung er mye av dette bevart i dag.

I går var jeg så heldig å få en bokpakke i posten, med to av Nee's bøker på norsk: "Den Ånd som gir visdom og åpenbaring", og "Kristus - Guds ett og alt." Nå har jeg lest begge på engelsk, men det er nå likevel greiere for en nordmann og lese det på sitt eget morsmål!

Boken "Den Ånd som gir visdom og åpenbaring" handler blant annet om den bønn som apostelen Paulus ber og som er gjengitt i brevet til den kristne forsamlingen i Efesos. Oversetterne av boken har blant annet brukt American Standard Version, og denne oversettelsen gir oss noen nyanser som ikke kommer like godt frem i de norske oversettelsene av Bibelen. La meg derfor gjengi Ef 1,15-23 fra American Standard Version, så kan du sammenligne det med de norske oversettelsene du har:

"Derfor holder jeg ikke opp med å takke Gud for dere når jeg nevner dere i mine bønner. For jeg har hørt om deres tro på Herren Jesus og deres kjærlighet til alle de hellige. Jeg ber om at vår Herre Jesu Kristi Gud, herlighetens Far, må gi dere den Ånd som gir visdom og åpenbaring, så dere lærer Ham å kjenne. Måtte Han gi deres hjertes øye lys, så dere forstår hvilket håp Han har kalt dere til, hvilken rik og herlig arv Han har i de hellige og hvor veldig hans kraft er hos oss som tror. Den er som den veldige makt og styrke Han har virket med i Kristus, da Han reiste Ham opp fra de døde og satte Ham ved sin høyre hånd i himmelen, over alle makter og myndigheter, over alt velde og herredømme og over alle navn som kan nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la Han under Hans føtter, og Ham som hode over alle ting, til menigheten, som er Hans legeme, det fulle uttrykk for Ham som fyller alt i alle." (uth mine)

Jeg husker en bibeltime som Ingolf Kolshus holdt på 70-tallet en gang, hvor han snakket om forskjellen på kunnskap og kjennskap. Det har fulgt meg siden. Vi kan ha kunnskap om Gud, men det er noe ganske annet å kjenne Gud.

Paulus så at det største behovet den kristne forsamlingen i Efesos hadde, var å kjenne Gud. Skal man kjenne Gud så trenger vi åpenbaring.

Det er dette Watchman Nee skriver så inngående om i denne boken: Åpenbaringskunnskapen. Hør hva han skriver:

"Etter å ha trodd på Herren i årevis, ja, selv om vi nettopp er kommet til tro på Ham, kan vi ikke si at vi ikke kjenner Gud, for det gjør vi. Likevel oppdager vi at vi mange ganger trenger støtte fra våre egne tanker og følelser for å komme videre. Vi har litt kjennskap til Gud, men i tillegg til det tror vi at vi trenger en mengde tanker og ideer. Uten disse ideene føler vi at den lille kjennskapen vi har til Gud er upålitelig og utilstrekkelig. Resultatet av dette er at vi ofte bruker våre egne ideer for å holde kristenlivet oppe. Uten slik forstandsmessig hjelp har vi vanskelig for å overbevise oss selv om at vi tenker rett med hensyn til både fornuft og lære for å kunne gå videre. Og i tillegg søker vi ofte varme, begeistrede eller oppglødde følelser som ekstra tilskudd for å hjelpe oss videre med Herren.

Men den dagen kan komme, da Gud gir oss den Ånd som gir visdom og åpenbaring, ved å vise seg selv på en ny, betydningsfull og dypere måte for oss, så vi kan erklære at nå kjenner vi Ham virkelig. Da kan vi frimodig slå fast: Nå ser og forstår jeg klart. Jeg trenger verken hjelp fra ideer eller følelser lenger, for nå kjenner jeg virkelig Gud."

Dette er det Den Hellige Ånd vil åpenbare for oss, når vi ber Ham om det. Dette er en bønn etter Guds hjerte som du garantert får bønnesvar for!

Å være medlem av en hemmelig orden er uforenlig med sann kristen tro

Svenske Dagen skriver i et oppslag i dag at en svensk nynazist har vært medlem av Tempelridderordenen. Det som burde være langt mer oppsiktsvekkende er at kristne er medlem av denne hemmelige orden.

For i større grad enn Frimurerne hevder Tempelridderordenen at den bygger på kristen etikk. Alle som blir medlemmer må også avlegge avholdsløfte.

Men for en som bekjenner Jesus som sin Frelser og Herre er det fullstendig uforenlig å være medlem av en hemmelig organisasjon, som f.eks Tempelridderordenen eller Frimurerne. Av minst to opplagte årsaker:

1. Man avlegger løfte om å være lojal først og fremst mot ordenen, ikke mot Kristus. Alt som sies og gjøres kan ikke komme frem i lyset. En kristen kan ikke leve med en dobbelt agenda på denne måten. En kristen er først og fremst lojal mot Jesus og mot Guds Ord. En edavleggelse strider også i mot Guds ord. Jesus sier at vi ikke kan sverge og avlegge noen ed.

"Igjen har dere hørt at det er sagt til de gamle: Du skal ikke sverge falskt, men du skal holde din eder for Herren. Men Jeg sier dere: Sverg ikke i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er Hans fotskammel. Heller ikke ved Jerusalem, for den er den store Konges stad. Du skal heller ikke sverge ved ditt hode, for du kan ikke gjøre ett hår hvitt eller svart. Men la deres "ja" være "ja" og deres "nei" være "nei". For det som er mer enn dette, ER AV DET ONDE." (Matt 5,33-37)

2. For det andre: Tempelridderordenen, som Frimurerordenen, har bygget på okkulte riter, og begir man seg inn på dette, får man med onde åndsfyrster å gjøre. Her er Guds ord krystallklart:

"Dra ikke i fremmed åk med vantro! For hvilket fellesskap har rettferdighet med lovløshet? Og hvilket samfunn har lyset med mørket? Og hvilken samklang er det mellom Kristus og Belial? Eller hvilken delaktighet har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet er det mellom Guds tempel og avguder? For dere er den levende Guds tempel. Som Gud har sagt: Jeg vil bo hos dem og vandre iblant dem. Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. Derfor: Kom ut av dem og vær atskilt, sier Herren. Rør ikke det som er urent, så skal jeg ta imot dere. Og Jeg vil være Far for dere, og dere skal være Mine sønner og døtre, sier Herren, Den Allmektige." (2.Kor 6,14-18)

Hva er så Tempelridderordenen? Det er interessant at Frimurerordenen gir følgende informasjon:

"Tempel Ridder Ordenen ble stiftet i USA i 1845 som et utspring av den landsomfattende Washington-bevegelsen, som var en spontan og omseggripende sosial "vekkelse" mot den omsetning og bruk av rusmidler, i første rekke alkohol, som truet store deler av datidens amerikanske samfunn med oppløsning og ødeleggelse. Stiftere av ordenen var 45 frimurere, som fant det formålstjenlig å velge logemodellen i arbeidet med å bringe bevegelsen inn i faste organisatoriske former.

Ordenen har alltid siden beholdt sitt frimureriske preg, og arbeider innenfor et gradsystem av noenlunde samme modell som våre frimurerordener. Under påvirkning av det svenske frimurersystem er den knyttet til de kristne grunnverdier, noe som spesielt kommer til uttrykk i høygradene. Medlemmene avlegger løfte om bl.a. en rusfri livsstil under eget ansvar. Mange Tempelridder-brødre er også medlemmer av Frimurerordenen. De to ordener er langt på vei like i stil og arbeidsmåte.

Ordenen hadde tidligere utbredelse i mange land, ikke minst i Storbritannia. Til Sverige kom den fra USA i 1887, og til Norge i 1922. Den arbeider nå bare i Norden, hvor den finnes i samtlige nordiske land, og er organisert under et Høyeste Tempel, med en Høyeste Stor Mester, som fører jurisdiksjon over tre Stor Templer; Sverige og Finland, Danmark og Norge og Island. Hvert av disse har sin Stor Mester. Norsk Stor Mester er Jens Døvik, som også er frimurer. Antall norske Templer (som tilsvarer loger) er 26."

Det er altså mulig å være både Frimurer og Tempelridder, men begge deler bygger på samme okkulte grunnlag. Det er intet mindre enn tragisk når norske biskoper, prester og til og med frikirkelige pastorer blir medlem av disse organisasjonene. Særlig med tanke på hva disse drar med seg av okkult påvirkning i eget liv inn i sine forsamlinger.

Les her hva Dagen skriver:

http://www.dagen.se/dagen/article.aspx?id=173820

Hvordan synge Herrens pris i prøvelsens ildovn - historien bak "It is well with my soul"

Han mistet alle sine barn - fem stykker, hans livsverk ble tatt fra ham. På vei for å treffe sine kone etter at hans fire døtre var omkommet i et skipsforlis skrev Horatio Spafford salmen: "It is well with my soul." Dette er en svært gripende fremføring, vakkert sunget, med bilder fra Spafford-familiens liv. Hvordan er det mulig å lage og synge en slik sang, midt i prøvelsens ildovn? Ene og alene fordi Herren er med alle dager, de gode og de onde.

Wolfgang Sumann: En moderne anabaptist og radikal Jesus-etterfølger, del 2

Jo mer han tenkte på Jesus, jo mer så Wolfgang Sumann(bildet) Tyskland og den vestlige verden med nye øyne. I flere år forsøkte han å drive sin forretningsvirksomhet slik han følte det var rett å gjøre som en kristen. Han tjente store penger, men nådde til slutt et punkt hvor materialisme og kristen tro ble uforening. Skulle han bygge sitt eget forretningsimperium - på denne tiden planla han også byggingen av et hotell - eller skulle han være med på å bygge Guds rike?

På høyden av sin karriere, da alt synes å gå hans vei, tar han kona si med til en advokat, overgir alt til henne, signerer papirene, og går ut døra til advokatkontoret! Med en liten ryggsekk på ryggen med bare klesskift, og med noen bøker som betydde mye for ham, tar han beina fatt. Han går sørover, gjennom Bavaria og Østerrike, dypt inn i de tyroliske alpene i Italia. Der, øst for Brixen (Bressanone) finner han arbeid på Untersteinerhof (bildet), en gård som ligger høyt oppe blant de snødekte tindene i landsbyen Niedervintl (Vandoies di Sotti) i Puster-dalen.

Gården Untersteinerhof har fått stått uberørt siden den ble bygget for 400 år siden. Her har det ikke vært et malingsstrøk. Den står på samme måte som da Jakob Huter, en av anabaptistenes forgrunnsfigurer og ledere, vokste opp på en av nabogårdene.

I omtrent et år arbeidet Wolfgang Sumann på denne gården. Han hjalp til med å få krøtterne ned fra beitet. I stillheten i alpelandskapet hadde han god tid til å tenke og be. Men i hjertet sitt hørte han ropet fra menneskeheten, fortapt i strid og stesset som det 20 århundres materialisme førte med seg.

Etterat tiden på Untersteinerhof var over, reiser Wolfgang Sumann til Berlin, for å delta på en konferanse der. På konferansen lærer han om kampen som utkjempes blant de undertrykte i Nicaragua. Det korrupte regimet holdes oppe av hjelp av amerikanske marinesoldater. Wolfgang Suman føler Herren kaller ham til å reise dit.

(fortsettes)

Be til du ber!

En av de som har betydd mye for mitt åndelige liv er A.W Tozer (bildet), pastor, forfatter og ikke minst beder. Gjennom hans mange bøker er jeg blitt kraftig utfordret, oppbygget og velsignet. I en av sine artikler siterer Tozer Dr.Moddy Stuart, en stor beder fra gamle dager, som en gang sa følgende om bønn:

"Be til du ber!"

Så skriver Tozer: "Forskjellen på bønn til du slutter og bønn til du ber er illustrert av den amerikanske evangelisten John Wesley Lee. Han sammenlignet ofte en tid i bønn med en gudstjeneste, og instisterte på at mange av oss avslutter møtet før møtet er over. Han bekjente at han reiste seg for raskt fra bønnesamlingen og gikk ut derfra for å ta seg av noen presserende forretninger. En gang hadde han gått nedover gaten et kort stykke da en indre stemme stanset ham: "Sønn", synes stemmen å si, "lyste ikke du velsignelsen før møtet var slutt?" Han forstod, og skynte seg tilbake til bønnestedet hvor han forble inntil byrden ble løftet av og velsignelsen strømmet ned."

Så skriver Tozer noe svært interessant og viktig etter å ha slått fast at vanen med å avbryte bønn før vi virkelig har bedt dessverre er ganske vanlig:

"Ofte er de siste 10 minuttene viktigere for oss enn den første halve timen, fordi vi trenger å koomme inn i den rette atmosfæren for å kunne be effektivt. Det hender vi trenger å kjempe med tankene våre på grunn av alle distraksjonene vi utsettes for."

Så langt Tozer.

Jeg kan ennå huske fra den første tiden at de riktig gamle bederne som deltok i de bønnesamlingene jeg deltok i da, snakket om å be seg igjennom!

Det er nok det samme som å be til man ber, tenker jeg.

Og det er virkelig dette vi trenger så desperat i dag. Menn og kvinner i lidenskapelig bønn som drar himmelen ned over oss.

For å sitere Tozer: "Vi har ikke råd til å stanse å be inntil vi faktisk har bedt!"

Heini Arnold og Bruderhof kommuniteten

Jeg har ved ulike anledninger skrevet om den anabaptistiske Bruderhof kommuniteten, og dens grunnlegger Eberhard Arnold. Deres sønn, Johann Heinrich Arnold (1913-1982) - for det meste kalt Heini - var seks år, da hans foreldre Emmy og Eberhard forlot Berlin og flyttet til Sannerz. Sannarz er en landsby i det sentrale Tyskland. Der, i en liten sirkel av venner, satte de seg som mål å leve ut et kommunitetsliv hvor idealene var å følge eiendomsfellesskapet som vi finner beskrevet i Apostlenes gjerninger kapitel 2 og 4, og i Bergprekenen.

Tiden de levde i var preget av store omveltninger. Rastløsheten som preget tiden etter første verdenskrig førte til at Heini's far, Eberhard Arnold - en velkjent redaktør, teolog og folketaler, kastet seg ut i et troens eventyr og sammen med tusenvis av andre mennesker sto han opp mot sin samtids regide sosiale og religiøse konvensjoner og søkte nye måter å leve på.

Dette var grunnleggende år for Arnold-familien. Til den lille kommuniteten kom det en jevn strøm av anarkister, landstrykere, lærere, artister og fritenkere. Samtlige hadde gjort opprør mot og avvist det de anså å være en meningsløs hyklersk kristendom. De følte seg dratt mot det liv av hengivelse, glede og Kristusetterfølgelse som de fant i Sannerz.

I en alder av 11 år hadde Heini Arnold opplevd kallet til å følge Kristus. Senere, som en ung mann, hengav han seg til et livslangt medlemsskap i det menighetsfellesskap som skulle bli kjent som Bruderhof - eller stedet hvor brødrene er. I 1938 ble han valgt til å bli "Ordets tjener" (pastor), og fra 1962 og frem til sin død tjente han som ledende eldste for en voksende Bruderhof bevegelse.

Flokken som Heini Arnold dro omsorg for var ikke en man ville kalle en typisk menighet, og Heini selv var alt annet enn en pastor i en konvensjonell betydning av ordet. I motsetning til sin far og farfar hadde ikke Heini noen formell teologisk utdannelse, og han var ingen karismatisk personlighet. Han var derimot en sann Seelsorger - sjelesørger, eller åndelig veileder som hadde dyp omsorg for det indre og ytre velbefinnende for de kommuniteter som var betrodd ham. Han tjente sine brødre og søstre som en som var lik dem og tok del i deres hverdagsliv både når det gjaldt arbeid og fritid, han deltok i fellesmåltidene som alle andre, ulike sammenkomster og gudstjenester.

Det var en rød tråd i hans liv: Kristus og Hans kors var universets sentrum.

Igjen og igjen insisterte han på at det ikke fantes noen mulighet til å leve et kristent liv uten å møte Kristus personlig, uten å bli konfrontert med Hans budskap om omvendelse og kjærlighet. Denne sentreringen rundt Kristus gav også Heini en djervhet til å konfrontere synd. Men kampen dreide seg aldri mot personer, men mot synden, og da synden også i eget liv.

Heini kunne foreksemel si:

"Er vi rede til å la Kristi ord skjære dypt i oss, eller vil vi fortsette å beskytte oss selv mot det? Forstår vi ikke hvor ofte vi står i veien for Gud? Men vi kan be Ham om å beskjære oss med sitt Ord, selv om det smerter."

Men med den samme iver etter å kalle mennesker til omvendelse, var han preget av medfølelse og tilgivelse. Om det var noen som tok Jesu ord på alvor om å tilgi 70 ganger sju, så var det Heini.

Han var virkelig en Ordets mann, særlig følte Heini seg hjemme i Det nye testamentes skrifter. Han kunne tilbringe mange timer daglig med å lese sin Bibel. Av og til støtte han på noe han ikke forsto. Da sa han:

"Jeg har tenkt igjennom disse ordene en stund nå, men jeg forstår dem ikke helt. La oss overlate det til Gud. En dag vil Han åpenbare det for oss."

I tillegg hadde han en stor kjærlighet for Jesus og Hans menighet.

En god biskop? Eller en forfører?

Pastor Thomas Bjerkholt (bildet) er en modig mann, og en god hyrde for sin flokk i Trondheim Frikirke. I dagens utgave av Dagen/Magazinet har han et innlegg om bispevalget i Stavanger, og viser med det at han er en man kan stole på når det gjelder å være tro mot Guds ord. Det samme kan ikke sies om han som ble valgt til ny biskop i Stavanger. Frikirkepastoren er også inne på det svik mot Guds ord som skjer når den nye biskopen i Stavanger skal innsettes. Bjerkholt skriver:

Hvem er en god biskop? Han som taler som Guds ord og lever etter det. Det er en god biskop. I vigslingsritualiet i Den Norske Kirke siteres det fra Titus 1,7-9 hvor det blant annet heter at hyrden "må holde seg til det troverdige ord i samsvar med læren, slik at han både er i stand til å rettlede etter den sunne lære og til å gjendrive påstandene til dem som sier imot." Enhver ny biskop formanes til å ta vare på den apostoliske lære og til å fremme enheten i Guds kirke.

Det har alltid strid om sannheten i Guds Ord. I dag pågår en veldig kamp om de apostoliske formaninger til mann og kvinne og om hvordan vi skal rett ære Gud med vår seksualitet. Bibelen er helt samstemt i dette: Det seksuelle samliv hører til det hetrofile samliv mellom èn mann og èn kvinne. Apostelen Paulus understreker for oss at homofilt samliv er synd. Ja, mer enn det. I Rom 1 bruker han disse uttrykkene for å beskrive homofile og lesbiske forhold: Det er urent, skammelig, vanærende lidenskap, unaturlig, utuktig. Det er et tegn på at de som lever slik har valgt løgn fremfor sannheten, tilbedlese av skapningen i stedet for tilbedelse av Skaperen. Og, enda verre: De som gir seg hen til dette, de som lever slik, de rammes av Guds vrede og skal ikke arve Guds rike, om de ikke omvender seg fra det. Slik lyder Herrens ord.

Stavanger har fått ny biskop. Hva sier han til apostelens ord om seksualiteten? Han setter alt dette til side. Det gjelder ikke i dag, lærer han. Det apostelen kaller urent kaller den nye biskopen rent, det som apostelen kaller kaller unaturlig kaller den nye biskopen naturlig - for den som har slike følelser -, og den som lever slik går slett ikke fortapt. Slik lærer den nye biskopen i Stavanger.

Er en slik biskop en god biskop? Kan en biskop som motsier seg apostelen kalles en god Herrens tjener? Mange ble forarget da den kandidat som Stavanger bispedømme selv ønsket, ikke ble utnevnt. Men deretter sa de fleste at den nye biskopen, tross alt, blir en "god biskop". Selv såkalt konservative kirkeledere sa det slik. "En god biskop." Det er helt utrolig, synes jeg. Og enda verre blir det det når et samlet bispekollegium nok en gang skal istemme at en slik biskop er en rett biskop "etter Guds ord", slik det lyder ved vigslingen. Nei! Den Norske Kirke er en forfører for vårt folk i sin seksualetikk. Det er den tragiske sannhet. Det veldige alvor som saken har i Guds Ord, er i ferd med å oppløses. Den kommende bispevigsel vil bidra til dette.

Historien om melkedrikkerne og baptistene i Nevo-Spasske, Ukraina - del 1

Det finnes mange interessante steder i Ukraina. Et av dem er byen Zaporozhye, som er mer enn 200 år gammel, og befinner seg 600 kilometer sørøst for Kiev. I en landsby i utkanten av Zaporozhye, som ligger ved breddene til den mektige Dnieper elven, finnes også en av Ukrainas eldste baptistmenigheter. Denne menigheten kunne i 2007 feire 125 års jubileum. Feiringen skjedde i menighetslokalet som i kommunistepoken var konfiskert av myndighetene, men ble ved Ukrainas selvstendighet gitt tilbake til menigheten. En dag før jubileet gikk en gruppe fra menigheten rundt og inviterte innbyggerne i Novo-Spasske, som landsbyen heter, til jubileet hvilket resulterte i at flesteparten av de som deltok i selve 125 års feiringen var ikke-kristne! Tenk hvilket mektig vitnesbyrd det var for dem!

Historien til baptistmenigheten i Novo-Spasske er så spennede og interessant at jeg har valgt å skrive om den i en liten serie med artikler, da jeg vil tro de færreste har hørt om verken Novo-Spasske, Zaporoznye eller stedets baptistmenighet. Egentlig er det litt trist at vi er så lite informerte om det som Gud gjør blant våre øst-europeiske venner.

Historien om baptistmenigheten i Novo-Spasske begynner med "molokanerne" eller "melkedrikkerne". Men mer om det i neste artikkel.

(fortsettes)

Bildet er hentet fra det vakre landskapet i Zaporoznye regionen.

Hedensk kristendom - en analyse av trender innen husmenighetsbevegelsen, del 4

Som jeg skrev i forrige artikkel, så er ikke spørsmålet om kirkebygning konta det å møtes i hus, lenger det store tema når det gjelder husmenighetsbevegelsen i USA. Det som opptar mest spalteplass og tid er spørsmålene rundt lederskap i menigheten. Her i Norge går debatten om det i det hele tatt skal finnes ledere i menigheten. Man gjør et stort nr av at Bibelen visstnok ikke snakker om lederskap, men tjenerskap, som om disse nødvendigvis står i motsetningsforhold til hverandre. Det kan de, men ikke nødvendigvis.

"Etter å ha lest en del av alle disse bøkene som tar opp disse spørsmålene, undrer jeg meg på hva det er som har fornærmet eller såret disse menneskene," skriver redaktøren for The Remnant, Dean Taylor.

Han nevner en del av de sterke ordene som brukes i denne sammenhengen:

"Ønsker å styre over livet ditt", "mentale overgrep", "høye lønninger", "grusomme titler" og selvsagt "konspirasjon".

Det vanligste argumentet som trekkes frem av forfatterne av de nye bøkene på markedet om husmenigheter, er at de begrepene som brukes for ledere i Det nye testamente: biskoper (tilsynsmenn), eldste, diakoner og apostler er vanlige greske ord. Dean Taylor eksemplifiserer dette ved å trekke frem at biskop betyr tilsynsmann, eldste betyr en eldre person, diakon betyr tjener og apostel, en som er sendt.

"Fra å gjøre denne oppdagelsen, så antar de vanligvis at siden dette er vanlige greske ord, så hadde de ingen spesiell rolle i betydningen at de handlet om noe som var 'satt til side', eller det handlet om noen som var ordninert," skiver Dean Taylor og trekker frem Frank Viola (bildet), som skriver at ordet "pastor" ganske enkelt er "en metafor, ikke en tjeneste eller en tittel". Disse forfatterne er ganske riktig raske til å sitere Skriften vedrørende likhet - likhet mellom mann og kvinne, likhet mellom greker og jøde, og i særlig grad likhet mellom brødre og lederskap."

Dean Taylor skriver at han i all hovedsak er enig i dette, men understreker samtidig at man skal være særdeles forsiktig. "Det er sant, og særs viktig, at Jesus lærte at kristent lederskap skulle være annerledes enn det vi finner hos hedningene." I denne forbindelse siterer Taylor Mark 10,42-43:

"Men Jesus kalte dem til Seg og sa til dem: Dere vet at de som regnes som herskere over folkene, har fullt herredømme over dem, og deres store menn utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være deres tjener."

"Det er også sant", skriver Dean Taylor, at i "Det nye testamente leser vi om det alminnlige presteskap. Dette betyr ganske enkelt at som kristne trenger vi ikke en 'forbeder' eller 'en som går imellom' annet enn Kristus som står mellom oss og Gud."

Gymnastiske greskøvelser

"Alt dette er sant," skriver Taylor og legger til: "Men å ta disse punktene som handler om likhet, alminnelig presteskap og titler og så anta at det ikke var noe begrep for en tydelig autoriet som er 'satt til side' i den tidlige kristne kirken, er å ta det altfor langt. Det er å trekke falske konklusjoner som enten er blindt feilaktig eller beklagelig uærlig. Vi må være forsiktig så vi ikke kaster ut barnet med badevannet."

Taylor skriver videre at når vi kommer fordi det faktum at titlene for lederskapet i den første kristne menighet var hentet fra gresk dagligtale, og at kristent lederskap ikke skal handle om å misbruk, så bør vi stanse opp og tenke igjennom hva Bibelen faktisk har å si om lederskap.

"Når vi gjør det vil vi se at Skriften faktisk gir noen svært konkrete instruksjoner når det gjelder autoritet i menigheten," skriver Dean Taylor.

Han henviser til disse skriftstedene:

"Og vi ber dere innstendig, brødre, om å anerkjenne dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og som oppmuntrer (rettleder) dere. Dere skal omslutte dem med overveldende stor kjærlighet for deres gjernings skyld! Hold fred med hverandre." (1.Tess 5,12-13)

"Han (altså tilsynsmannen) .... skal styre sitt eget hus ... hvordan skal han ta ta vare på Guds menighet." (1.Tim 3,4-5)

"Vokt den Guds hjord som er blant dere, og gjør tjeneste som tilsynsmenn, ikke av tvang, men frivillig, ikke for skammelig vinnings skyld, men med iver, heller ikke som om dere er herskere over dem som er tildelt dere, men ved å være forbilder for flokken." (1.Pet 5,2-3)

"Jeg forlot deg på Kreta for at du skulle få orden på de ting som ennå mangler og innsette eldste i hver by - slik jeg påla deg." (Tit 1,5)

Om Judas og innsettelsen av Mattias heter det: "La en annen ta hans tilsynstjeneste." (Apgj 1,20)

"Derfor, gi akt på dere selv og på hele flokken som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet som Han kjøpte med Sitt eget blod." (Apgj 20,28)

Dean Taylor hevder at en del bedriver det han kaller gymnastiske greskøvelser for å få disse tydelige ordene til å handle om noe annet enn det som står der. Vi skal komme tilbake til det i neste artikkel.

(fortsettes)

Gruvearbeierenke vitnet om Guds trofasthet på kvinnekonferanse i Ukraina

I fjor mistet Inna Vershigora sin ektefelle, Gennadij, i en forferdelig gruveulykke hvor tilsammen 13 gruvearbeidere mistet livet. To av dem Gennadij Vershigora og Valerij Pupcheno - begge 40 år, var medlemmer av hver sin baptistmenighet i Donesk området i Ukraina. For noen måneder siden sto Inna fram på en kvinnekonferanse og vitnet om hvordan Herren hadde båret henne gjennom sorgen og savnet etter ektefellen.

"Jeg har fått nåde til å omfavne Guds vilje med mitt liv, men jeg trenger Jesus mer i dag enn i går, min sjel trenger Hans hjelp," sa Inna Vershigora blant annet.

Kvinnekonferansne ble holdt i en liten gruveby som heter Yenakievo i Donetsk regionen, og stedets lokale baptistmenighet, "Golgata", sto som arrangør. Hovedfokuset var den rollen bønn bør spille i livet til troende kvinner. Det ble snakket om strategisk forbønn for barn, for vanskeligstilte i samfunnet, for forfulgte kristne i andre land og for de mange som er kalt av Gud, men som ennå ikke har overgitt seg til Gud.

Kvinnene som deltok gledet seg over godt fellesskap i bønn, samtaler og var svært takknemlig for den grundige bibelundervisningen de fikk.

Mange av kvinnene som deltok er hardt prøvet. Mange av deres menn har svært farefylte jobber i gruvene, og mange av dem er blitt enker etter at deres menn har omkommet i forbindelse med jobben. La oss be for dem.

Bildet er viser ukrainske baptistkvinner som driver søndagsskolearbeid.

Thailand - et unådd land med unådde folkeslag

Thailand er et av de landene nordmenn reiser til når de skal ha ferie. Og det er det ikke vanskelig å forstå. Med sitt milde klima og sin blendvakre natur, og med grenser til både Laos, Kambodsja, Siambukten i øst, Malaysia i sør og Andamanhavet og Burma har Thailand litt av hvert å by på for turisten.

I dag fikk jeg et blad i posten som gir et litt annet perspektiv. Det er tidskriftet til Overseas Missionary Fellowship (tidl. China Inland Mission), "East Asia's billions".

I en artikkel om nettopp Thailand kan vi lese at 95 prosent av befolkningen er buddhister. 300.000 er evangeliske kristne, hvilket utgjør ca 0,5 prosent av befolkningen. Befolkningen i Thailand hører dermed med til de minst nådde folkeslagene i verden.

Nå har det riktignok vært en gledelig utvikling de siste årene. 1000 nye evangeliske menigheter er er plantet siden år 2000.

Men de thailandske menighetene er små. 30-50 medlemmer er det vanlige.

Og hør nå! 6000 distrikter i Thailand har ingen menighet i det hele tatt, og 100.000 landsbyer er helt uten kristne vitner. Mens Bangkok alene har 687 buddhist-templer. De fleste thailandske hjem har et åndehus foran huset hvor de bor, for å holde onde ånder borte fra deres hjem.

Reiser du til Thailand i år? Kanskje det er en gylden anledning til å vitne for noen om Jesus? Kanskje en anledning til å be på stedet? Ta med deg Nytestamenter og kristen litteratur! Gi det bort!

Vi som ikke skal reise, kanskje vi skulle sette Thailand på bønnelista vår?

Kristus brakte fred og forsoning mellom mennesker som hatet hverandre i Kenya

I grenseområdene vest for Nairobi i Kenya, i byen Chepilat oppholder Kalegin og Kisi stammene seg. De har vært fiendtlig innstilt overfor hverandre. I mange år levde de i fred med hverandre, men etter urolighetene rundt valget i 2008 begynte friksjonene mellom de to stammene å komme til overflaten og hat og død ble resultatet. Men 30. mars i år skjedde det et forunderlig mirakel!

I desember i fjor kom fire menn til Chepilat for å bosette seg der. Det var Colin Good, Stefan Wessman, Brook Musselman, og Taylor Weidman, fire ungdommer tilhørende Eastern Mennonite Missions. Håpet deres var å legge forholdene til rette for en forsoning mellom de stridende parter.

I fire måneder arbeidet de fire ungdommene sammen med den kenyanske menighetsplanteren George Nyahude for å plante en mennonitemenighet, og samtidig bli venner med menighetsledere på begge sider av konflikten.

"Tanken vår var at vi ikke kunne forvente at medlemmene av disse to stammene kunne leve fredelig sammen, om ikke menighetene kunne det," forteller Stefan Wessman.

Mens ungdommene forsøkte å bli venner med innbyggerne i byen, bygget de samtidig vennskapsrelasjoner med pastorene for de ulike menighetene. De snakket om hva som skulle til for å bringe forsoning mellom de to stammene. Alle ble så invitert til et møte 30 mars, hvor ca 50 mennesker møtte. Pastor George Nyahude talte over Rom 12,11-21, hvor det siste verset lyder slik:

"Bli ikke overvunnet av de onde. men overvinn det onde med det gode."

Med utgangspunkt i teksten fra Romerbrevet talte han om forsoning, og fortalte historier om urettferdighet og tilgivelse. Så delte de forsamlingen opp i grupper, og blandet representanter for de ulike stammene sammen. Utgangspunktet for samtalene var teksten fra Romerbrevet. Hvordan forsto de denne? Hvordan kunne det de så i teksten anvendes i deres egne liv?

"Den Hellige Ånd var absolutt til stede i de samtalene," forteller en begeistret Wessmann.

Resultatet av samtalene var at mennesker bekjente sine egne synder, tok oppgjør med egne holdninger og etter hvert som samtalene skred fremover var den positive stemningen som bredte seg til å ta og føle på.

Etter at samtalene i gruppene var over talte biskopen i Mennonite kirken i Kenya, Clyde Agola, og lederen for Det nasjonale kirkerådet i Kenya, pastor pastor Kennedy, om behovet for fred og enhet mellom kristne ledere.

Innen dagen var over var Chepilat felleskristne fred og forsoningsorganisasjon en realitet! Denne gruppen vil nå fortsette arbeidet med å bringe fred og forsoning mellom de stridende partene, og allerede nå merker man en stor forskjell i Chepilat. De sterke spenningene er borte. Folk snakker med hverandre igjen. De fire ungdommene underviser nå i engelsk i skolene, og snakker om fred og det å leve forsonet med hverandre med elevene.

I løpet av noen måneder har det altså vært mulig å endre en hel landsby. Der hvor hatet har rådet, snakker man nå sammen. Man sloss eller dreper ikke hverandre lenger. Tenk hva Guds ord kan gjøre!

"For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg, og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12)

I Ef 2,14-15a leser vi:

"For Han Selv er vår fred, Han som har gjort dem begge til ett, og som har brutt ned skilleveggen. Dette gjorde Han da Han i Sitt kjød avskaffet fiendskapet ..."

Bildene viser byen Chepilat og deler av forsamlingen som deltok på forsoningsmøtet.

En glede som ingen kan ta fra oss, del 2

Livet til Frans av Assisi hjelper oss til å forstå forskjellen mellom en flyktig og ofte utvending glede og en djup og bestående lykke.

Årsaken til dette er jo hans radikale omvendelse og etterfølgelse av Kristus. Han er rikmannssønnen som oppgir alt, for å følge Kristus. Han bryter med sitt gamle liv fullstendig. Den viktigste årsaken til den djupe gleden Frans av Assisi opplevde var at han bevisst tok avstand fra alt slikt som tar livsgleden fra oss.

Samtidskritikeren Eric Hoffer har sagt: "Jakten på glede er en av de største årsakene til mangelen på glede."

Jeg tror Hoffer har aldeles rett. I dag jakter mennesker nesten uavbrutt på gleden, og da gjerne i form av å kjøpe det reklamebransjen og den moderne katedralen (les kjøpesenteret) har å tilby oss til enhver tid. I tillegg skal vi more oss ihjel. Døden og livets forgjengelighet er tabu. For å la være å tenke på slikt forsøker vi å stanse aldringsprosessen med kremer, oljer, spa og østens meditasjonsteknikker. Samtidig som vi drikker mer og mer, og reiser til flest mulig steder jorden rundt.

En av biografene til Frans av Assisi, Bonaventura, har sagt:

"Når Frans nå var fri fra alle bindinger til de jordiske begjær forlot han byen; fri var han og uten bekymringer i verden; og skogen gjenlød av hans lovsanger til Gud."

Johannes skriver:

"Elsk ikke verden eller de ting som er i verden. Hvis noen elsker verden, er Faderens kjærlighet ikke i ham. For alt som er i verden, kjødets lyst og øynenes lyst og stolthet over livets goder, er ikke av Faderen, men er av verden. Og verden forgår, det samme gjør verdens lyst. Men den som gjør Guds vilje, forblir til evig tid." (1.Joh 2,15-17)

Frans av Assisi lærte følgende:

Gleden kommer når vi overlater oss selv i Guds hender.

Wolfgang Sumann: En moderne anabaptist og radikal Jesus-etterfølger, del 1

Fra mine venner i den anabaptisiske kommuniteten Rocky Cape Christian Community i Australia, og deres leder Peter Hoover, har jeg nylig fått en epost hvor han forteller om sitt møte med Wolfgang Sumann (det lille bildet). Nå er dette en parentes, men Wolfgang Sumann hører med blant de mennonitene som var på besøk i Mjøsdistriktet for noen år siden for å se på mulighetene for å danne en kommunitet her i vårt distrikt. Wolfgang Sumann var sammen med en gruppe som kom til Mjøsdistriktet før gruppen med mennoniter som vi er blitt kjent med.

Peter Hoover forteller at han ble kjent med Wolfgang Sumann i Sør-Tyrol i forbindelse med en reise Hoover var på i dette området. Wolfgang Sumann er født i Dudeldorf i Eifel, Rheinland-Pfalz, tre måneder før den tyske invasjonen i Polen i 1939. Han bodde sammen med åtte ulike familier under krigen. Hans far, Frantz Sumann, ble innrullert i hæren da krigen brøt ut fordi han var så høy. Men Frantz var ikke særlig ivrig etter å bli kalt ut i det militære. Han var motstander av slik ondskap og for å unnslippe tok han kalde dusjer til han pådro seg lungebetennelse, og måtte sendes hjem.

Frantz Sumann ble et forbilde for sønnen i såmåte, men ikke han alene. Etter at krigen var over, bygde amerikanerne opp baser på begge sider av Dudeldorf, i Bitburg og Spangdahlem, og Wolfgangs søster Elisabeth, giftet seg med en amerikansk tjenestemann, Dale Harris. Han var medlem av Plymouth Brethren, og tilkjennegav en sterk tro på Kristus. Likevel - det å tjene i det militære synes ikke å være noe problem for ham.

Wolfgang Sumann var skoleflink, fikk gode karakterer og ble mekanisk ingeniør. Han giftet seg, fikk fire barn og bosatte seg i et stort hus og bygget opp en solid forretning som kjøreskolelærer.

I 1971 skjer det noe med ham, som skulle endre hans liv radikalt. I Koblenz etter å ha søkt lenge etter meningen med livet, møter Wolfgang Sumann Jesus. Møtet er så radikalt at ingenting annet betyr noe for ham. Han vender seg bort fra verden, og vil følge Jesus i en radikal etterfølgelse. I byen Bükendorf møter han en liten gruppe mennoniter, og i Neuwied en enda større gruppe. Disse var for det meste flyktninger fra Øst-Europa. Hos dem fant han ikke bare fellesskap, men stiftet også bekjentskap med anabaptismen og den tidlige kristne kirken.

(fortsettes)

Billedtekst: Wolfgang Sumann, Oswald Bogstaller og Gary Wurtz (Elmendorf kommuniteten), i Untersteinerhof i Puster dalen, Italy, November, 2002.